Jeg kjente historien.
Krystyna sa en gang at de bodde hos søsteren hennes i et halvt år.
Magda sov i samme rom som sine to søskenbarn på den tiden.
Hun var i sin avgangsklasse.
“Og så fortalte du henne om huset mitt?”
“Jeg sa at i verste fall ville vi ha Dębki.
“Så du roet ned kona di med andres eiendom.
“Ja.
Han prøvde ikke lenger å forsvare seg.
“Og hun begynte å leie?”
“I mai.
“Visste du det?”
“Om første gang. Søsterens venner. Hun sa at de ville la to tusen være igjen til rengjøring og regninger.
“To tusen for rengjøring?”
“Jeg vet hvordan det høres ut.
“Høres ut som leie.
“Så sluttet jeg å spørre.
Det var kanskje den mest ærlige setningen han sa den dagen.
“Hvorfor?”
“Fordi penger var nyttige.
Jeg sa ingenting.
“Mamma…
“Kom til Szymańskis kontor i morgen.”
“Hva for?”
“Jeg vil ha en fullstendig liste.
“Magda kommer ikke.”
“Da kommer du alene.”
“Og hva nå?”
“Det kommer an på hvor mye sannhet jeg hører.
Neste dag dukket Robert opp åtte minutter for sent.
Advokaten hadde en notatbok foran seg.
Jeg skriver ut.
Robert, en plastpose med dokumenter.
Han tok dem ut uten å si et ord.
Innskudd.
Konfirmasjoner.
Nyheter.
Fakturaer.
Det viste seg at Magda hadde leid huset elleve ganger.
Totalt mottok hun litt over trettini tusen zloty.
Noen av dem gikk til låneavdrag.
En del av det er interesse.
Seks tusen for forskuddsbetaling til terrasselaget.
Nesten fem tusen for nye madrasser, sengetøy og håndklær.
“Hvor er disse tingene?” spurte jeg.
“I loftsskapet,” svarte Robert.
Jeg visste det ikke engang.
“Det var fortsatt fremtidige reservasjoner,” sa han.
“Hva er de?”
Han flyttet siden.
August.
September.
En langhelg i november.
Nyttårsaften.
Forskudd ble betalt av seks familier.
Totalt elleve tusen to hundre zloty.
“Hvor er pengene?”
Robert ble blek.
“Utstedt.
Advokaten tok av seg brillene.
“Dette er et alvorlig problem.
“Vi gir det tilbake,” sa Robert.
“Fra hva?” spurte jeg.
Han svarte ikke.
“Disse menneskene tror de har et reservert hus?”
“Ja.
“Og skal de komme hit?”
“Ja.
“Hvem vil fortelle dem at de ikke kan?”
— Ja.
“Når?”
“I dag.”
“Og vil du returnere tilnærmelsene?”
“Ja.
“Fra hva?”
Han bet tennene sammen.
“Jeg skal selge bilen.”
Jeg så på ham lenge.
For første gang siden starten av hele affæren, følte jeg meg ikke sint.
Jeg følte meg trist.
Advokaten flyttet dokumentene bort.
“Mr. Robert, moren din har én ting til du bør vite om.
Jeg så på ham.
Vi hadde ikke planlagt å avsløre testamentet så snart.
Men jeg forsto at flere misforståelser ikke ville løse noe.
“En uke før denne helgen dro jeg til notarius publicus,” sa jeg.
Robert holdt pusten et øyeblikk.
“Hva for?”
“Jeg har laget et notarielt testament.
Han så på hendene mine.
“Du fratok meg arveretten?”
“Nei.
Han så opp.
“Huset i Dębki skal tilhøre Lena etter min død.
Han ble urørlig.
— Lenie?
“Ja.
“Hel?”
“Ja.
— Et ja?
“Du er fortsatt inkludert i resten av boet.
“Men huset…
“Nei.
Han reiste seg fra bordet.
“Så du gjorde det på grunn av Magda.
“Nei.
“Du sier det var for en uke siden.
“Jeg gjorde det før fredagens hendelse.
“Etter den samtalen du overhørte?”
“Etter år med å lytte til hvordan du konverterer verdien av dette huset til målere, renovering og salgspris.
“Lena kommer nesten aldri hit!”
“Fordi da hun kom, fikk Magda henne til å føle at hun var forstyrrende.
Han ble stille.
“Lena ba ikke om et hus,” la jeg til. “Hun visste ikke engang om testamentet.
“Det er urettferdig.
“Du kan føle det slik.
“Jeg er sønnen din!”
“Det er derfor du har hatt nøklene i så mange år.
Han svarte ikke.
“Robert, hvis du hadde sagt til meg for et år siden, ‘Mamma, jeg er i gjeld og vet ikke hva jeg skal gjøre,’ kunne jeg ha hjulpet deg. Jeg vet ikke om det er penger. Kanskje ved å snakke med en rådgiver. Kanskje et lån på spesifikke vilkår. Kanskje ingenting økonomisk. Men jeg ville sittet sammen med deg.
Stemmen min begynte å skjelve.
“I stedet bestemte du deg for at du ikke trengte å spørre, for en dag ville jeg dø uansett.”
“Det har jeg aldri trodd.
“Og hva er forskjellen på ‘før eller siden får jeg et hus’?”
Robert snudde hodet.
Han hadde ikke noe svar.
Samme kveld ringte Magda.
Jeg plukket den ikke opp.
Hun ropte igjen.
Tredje gang plukket jeg den opp.
“Robert fortalte meg om testamentet.
“Jeg antar det.
“Så det handlet om Lena fra starten av.
“Nei.
“Du har alltid foretrukket henne.”
— Magda…
