Stesøsteren min kastet høreapparatet mitt under tribunen mens stemoren min lo, helt til det knuste dekselet sprakk opp og avslørte et hemmelig maleri fra min avdøde mor

bak øret mitt. Det var et skarpt rykk mot huden min, en forferdelig kløende statisk spike inne i hodet, og så falt venstre side inn i død, undervannsstillhet. Brølet fra gymsalen forsvant halvveis. Alt som var igjen hørtes hult og metallisk ut, som om jeg hadde blitt dyttet inn i en tom oljetønne. Jeg gispet og klappet begge hendene over øret. Andrea holdt høreapparatet mitt høyt over hodet mellom to velstelte fingre, dinglende det ved det klare ørestøpsrøret som en død bille hun hadde dratt ut av vasken. “Se hvor liten den er!” Andrea lo, og snurret sakte rundt så barna på tribunen kunne se. “Seriøst, hvem trenger en hel maskin boltet fast i hodet bare for å høre på et talentshow? Min lille stesøster er i praksis en halv brødrister!” Latter brøt ut oppover de tre første etasjene på tribunen.

Barna pekte. To jenter på andre rad lente seg over hverandres skuldre for å få et bedre blikk. “Gi den tilbake!” Stemmen min kom ut for høy—jeg kunne ikke høre meg selv ordentlig uten den, og jeg visste med en gang at jeg hørtes skingrende og rar ut. “Andrea, vær så snill, ikke mist den!” Jeg kastet meg oppover og strakte armen så høyt jeg kunne nå. Andrea var seks tommer høyere enn meg. Hun ventet til fingertuppene mine var en tomme fra det beige dekselet, så rykket hun armen bakover og snurret bort, lo enda hardere da jeg snublet inn i metallrekkverket i enden av tribunen. “Ooh, nesten klart!” sang hun, og dinglet den over hodet mitt igjen. “Kom igjen, Laurel, hopp! Du er elleve år gammel, ikke nitti! Bevis at du ikke er helt hjelpeløs uten ditt lille robotøre!” Jeg hoppet igjen.

Hoften min slo mot jernrekkverket. Fra første rad med foreldrestoler lød en kvinnes latter – skarp, musikalsk og kjent. Jeg frøs, hånden fortsatt i været, og så mot sammenleggstolene. Tamara satt med bena i kors og så på oss med et lyst, overdådig smil på de malte leppene sine. To mødre som satt ved siden av henne så ukomfortable ut, og kastet blikket fra det røde ansiktet mitt tilbake til Tamara, og ventet på å se hva hun ville gjøre. Tamara reiste seg ikke. Hun ba ikke Andrea om å stoppe. Hun lo igjen, høyt nok til å bære over midtgangen, og vinket med en velstelt hånd mot tribunen. “Å, slapp av, alle sammen, Andrea bare har det gøy!” Tamara ropte varmt, som om vi lekte ball i vår egen bakgård.

“De tuller med hverandre sånn hjemme hele tiden!” Den latteren—den lette, øvde lyden fra første rad mens tjue barn så på meg tigge om plaststykket som lot meg høre verden—gikk rett gjennom brystet mitt som kaldt vann. Nede på andre rad skrapte stoler voldsomt mot gulvet i gymsalen. Pappa hadde ikke klart å se rundt den stående folkemengden nær scenen, men han hadde hørt Tamara. Han dyttet seg forbi to andre fedre, ansiktet hans ble mørkt da han så hva Andrea holdt over hodet hennes. “Andrea!” Pappas stemme dundret over grunnlinjen. “Gi den tilbake til søsteren din med en gang!” Andrea hørte ham komme. Det lyse smilet hennes flakket et halvt sekund. I stedet for å gi meg høreapparatet, så hun meg rett i øynene, trakk armen tilbake og kastet apparatets sidevåpen inn i den mørke,

støvete hulen under de uttrekkbare tretribunene. Jeg hørte et svakt plastklikk mot metallsaksrammene dypt inne i skyggene. Så ingenting. “Ups,” sa Andrea høyt, og holdt opp begge tomme hendene for elevene som så på. “Skled. Se, nå kommer hun til å gråte til pappa kjøper en helt ny til henne. Alt i huset vårt handler alltid om stakkars lille Laurel.” Da pappa nådde midtgangen, var Tamara allerede på beina, og beveget seg smidig mellom ham og Andrea. Det var utrolig hvor raskt Tamara kunne forandre ansiktet sitt. Den leende kvinnen fra ti sekunder siden var borte. I hennes sted sto en bekymret, fornuftig forstadsmor, pannen rynket av mild bekymring mens hun la en hånd på underarmen til pappa. “Aaron, kjære, ta et pust,” sa Tamara med en lav, beroligende stemme ment for foreldrene som så på i nærheten. “Det var bare vanlig søstererting som ble litt klønete. Andrea mente ikke å slippe det, og Laurel gjør litt tulling til en stor scene foran hele skolen.” “Hun rev den av øret mitt!” Jeg kvelte frem, presset to skjelvende fingre bak venstre øreflipp der huden fortsatt sved. “Hun kastet den under setene med vilje!” “Laurel, kjære, ingen kastet noe,” sa Tamara og ga meg et trist, medlidenhetsfullt blikk slik at mødrene i nærheten skulle se hvor tålmodig hun var med sin vanskelige steddatter. “Du rakte etter den, du dultet borti Andreas arm, og den falt. Ikke finn på historier fordi du er flau.” Nær utgangsdørene, ti fot unna, hadde fru