Stesøsteren min kastet høreapparatet mitt under tribunen mens stemoren min lo, helt til det knuste dekselet sprakk opp og avslørte et hemmelig maleri fra min avdøde mor Faren min satt på knærne i støvet ved tribunen i treningsstudioet, og holdt de knuste restene av høreapparatet mitt i åpen håndflate. Et taggete stykke av det beige plastdekselet falt ned på gulvplankene. Inne i det ødelagte skallet satt en liten, skjev blåfugl, malt for hånd med en pensel så liten at den hadde etterlatt et enkelt bustmerke langs vingen. Stemoren min, Tamara, sluttet å smile. Latteren som hadde runget i det gode øret mitt de siste minuttene, forsvant som om noen hadde kuttet en ledning. Ansiktet hennes ble kaldt av kritt. Hun så ikke på meg. Hun så ikke på min femten år gamle stesøster,
Andrea, som fortsatt sto to fot unna med et selvtilfreds smil om munnen. Tamara bare stirret på den lille blåfuglen i pappas hånd som om det var en levende granat. “Aaron,” hvisket Tamara, stemmen plutselig stram og skingrende. “Kast den tingen i søpla med en gang.” Ti minutter tidligere ønsket jeg bare å komme meg til slutten av fredagens talentmøte uten at noen så på meg. Jeg er elleve år gammel, og på Oak Creek ungdomsskole er det vanskelig nok å være elleve uten et støpt plaststykke hektet bak venstre øre. Når du er døv på den ene siden og mister resten på den andre, behandler folk deg på to måter: som om du er laget av spunnet glass, eller som om du er dum. På skolen holdt jeg hodet nede og det kastanjebrune håret trukket frem over ørene.
Hjemme holdt jeg kjeft. Moren min, Beverly, døde for fire år siden. I to år etter begravelsen gikk pappa rundt i huset vårt som et spøkelse i en presset skjorte, stekte brent toast og stirret på kjøkkenbordet der mamma pleide å sitte med veldedighetsmapper og små flasker akrylmaling. Da han møtte Tamara på et minnearrangement for mammas hørselsstiftelse, begynte han å puste igjen. Da Tamara og datteren Andrea flyttet inn i huset vårt et år senere, så pappa lykkelig ut for første gang siden sykehuset. Så da Andrea begynte å kalle høreapparatet mitt for min “bestemormaskin” i gangen, sa jeg det ikke til ham. Da Tamara begynte å sukke høyt hver gang jeg ba noen ved middagsbordet gjenta seg, stirret jeg på potetmosen min og lot som jeg ikke hadde lagt merke til det.
Jeg var livredd for at hvis jeg klaget, ville huset bli stille og mørkt igjen, og det ville være min skyld at pappa mistet en andre familie. Jeg presset to fingre mot beinet bak venstre øre—akkurat der min biologiske mor pleide å glatte håret mitt før hun satte den første enheten på plass—og prøvde å klemme meg forbi nederste rad på de uttrekkbare tribunene i treningsstudioet. Talentkonkurransen var forsinket. Fem hundre ungdomsskole- og videregåendeelever fra den samlede campusen var presset sammen på de trebenkene, sparket hælene mot metallstøttene og fikk hele gulvet til å tordne. Siden det var Family Friday, var to rader med sammenleggbare stoler satt opp langs basketballens baseline for foreldrene. Pappa satt halvveis nede på andre rad i arbeidsjakken sin og vinket til meg mot en ledig plass ved siden av seg.
Tamara satt på første rad, tre seter bort, og holdt opp telefonen for å filme Andreas vennegjeng fra niende klasse nær midtgangen. Jeg hadde bare seks meter igjen. Jeg tok tre skritt forbi det nederste hjørnet av tribunen da en hånd skjøt ut fra mengden og grep tak i kragen på genseren min. Jeg rykket bakover, skoene mine gled på det voksede tregulvet. “Whoa, ta det med ro, Laurel!” Andreas stemme skar gjennom praten rundt oss, lys og sirupsaktig og høy nok til å få tre rekker åttendeklassinger til å snu hodet. “Hvor skal du så fort? Døde batteriet ditt igjen?” Andrea var femten, høy, med Tamaras skinnende blonde hår og et smil hun bar som et spotlight. Før hun noen gang sa noe slemt til meg, så hun seg alltid rundt først for å forsikre seg om at hun hadde en folkemengde. Hun hadde en nå. Tjue barn ved midtgangen sluttet å snakke og så ned på oss. “Slipp, Andrea,” sa jeg stille, og prøvde å dra kragen ut av knyttneven hennes. “Pappa sparte en plass til meg.” “Åh, hørte du det?” spurte Andrea guttene som satt på nederste tribunetrinn. Smilet hennes ble bredere. “Hun forsto meg faktisk på første forsøk. Må ha volumet skrudd helt opp til nitti.” Et par gutter i niende klasse fniste. Ansiktet mitt ble varmt. Jeg rakte opp og trakk håret nærmere over venstre øre, en dum vane jeg ikke klarte å bryte, og det var feilen. Andreas øyne festet seg på hånden min. Før jeg rakk å rykke til, skjøt fingrene hennes
