Jeg hevet ikke stemmen.
“Courtney, hvordan visste du om mandag?”
“Alle vet det.
“Nei.
Jeg tok frem telefonen min.
Meldingen fra advokaten min fra for to dager siden var fortsatt på skjermen.
Datoen for mandagens møte var kun kjent for fire personer fra kjøpersiden, medlemmer av styret og advokatfirmaene som håndterte transaksjonen.
Evan lukket stresskofferten.
“Det er én ting til.
Han trakk ut en konvolutt fra innsiden.
“I ettermiddag mottok jeg en formell forespørsel om umiddelbart å suspendere Ms. Andersons medlemskap på grunn av påståtte økonomiske uregelmessigheter.
Jeg så bildeteksten.
Patricia Anderson.
Moren min.
Under den var datoen.
Søknaden ble sendt inn tre dager før den offisielle avslutningen av transaksjonen.
Jeg så opp.
“Du visste det.
Courtney så på moren sin.
Og så la jeg merke til noe annet.
For første gang den kvelden så Courtney ikke selvsikker ut.
Hun så redd ut.
“Mamma,” sa hun stille. “Du sa at Madeline trakk tilbake tilbudet sitt.
DEL 3
Mamma svarte ikke.
Bare ett minutt tidligere hadde hun stått oppreist, med haken løftet på den karakteristiske måten som gjennom hele barndommen min hadde betydd at noen andre om et øyeblikk ville bli tvunget til å forklare seg.
Dette er første gang jeg har sett at Patricia Anderson ikke har en ferdig versjon av hendelsene.
Courtney snudde seg mot henne.
“Du sa at investorene har trukket seg.
“Ikke her.
“Visste du om møtet på mandag?”
Mamma kastet et blikk på folkene som satt ved bordene ved siden av.
Flere personer så straks ned.
Det var for sent.
I årevis klarte Patricia å kontrollere situasjonen før andre innså at de i det hele tatt deltok i et spill. Hun visste når hun skulle ringe den rette, når hun skulle rose noen, når hun skulle foreslå noe så forsiktig at man etter en uke ville være overbevist om at man selv hadde funnet på det.
Den offentlige scenen var det verste mulige miljøet for henne.
For her kunne hun ikke endre versjonen for hver enkelt.
“Vi snakker hjemme,” sa hun til slutt.
“Nei,” sa jeg.
Øynene hennes ble straks kaldere.
— Madeline.
“Vi skal ikke snakke hjemme. Ikke denne gangen.
Evan Shaw tok et halvt skritt mot oss.
“Jeg kan dele biblioteket i enden av gangen. Det vil være privat.
Jeg så på Courtney.
En time tidligere ville jeg vært overbevist om at de gjorde alt sammen.
Nå var jeg ikke så sikker lenger.
“La oss gå.
Mamma rørte seg ikke.
“Jeg har ingen intensjon om å delta i avhøret.
“Greit.
Jeg tok frem telefonen min.
“Da ringer jeg Daniel nå og ber ham sende en kopi av søknaden med din signatur til styret mandag morgen, sammen med en forespørsel om å sikre all korrespondanse angående Briar Glen.
Patricia så på meg.
Daniel Cho var min advokat.
Hun kjente ham.
Viktigere var det at hun visste at hun ikke bløffet.
“Ikke dramatiser.
Courtney tok et skritt bort fra henne.
“Mamma, bare kom.”
Det var en liten ting.
Noen centimeter med plass.
Men jeg så det med en gang.
Maktbalansen har nettopp endret seg.
Briar Glen-biblioteket var et av de rommene som skulle se ut som om ingen noen gang trengte å bekymre seg for penger. Mørkt tre, skinnlenestoler, hyller fulle av bøker sannsynligvis kjøpt i hele sett og bilder av tidligere klubbpresidenter.
Evan lukket døren.
Mamma satte seg ned.
Courtney gikk mellom peisen og vinduet.
Jeg ble sittende ved bordet.
“Først og fremst vil jeg vite hvor du fikk informasjonen om mandagens møte fra.
“Det gjorde jeg ikke,” sa Courtney.
“Du sa nettopp at avstemningen skulle være på mandag.
“Fordi moren min fortalte meg det.
Patricia sukket.
“Jeg hørte det fra en venn.
“Navn.”
“Det spiller ingen rolle.
Evan snakket for første gang.
“Jeg er redd han gjør det.
Mamma så irritert på ham.
“Jeg snakker med døtrene mine.
“Og jeg er ansvarlig for klubben og dokumentene som noen tilsynelatende tok ut av kretsen av autoriserte personer.
Han rakte inn i stresskofferten sin.
“I morges spurte et av styremedlemmene meg om fru Anderson virkelig planlegger å erstatte hele ledelsesteamet etter oppkjøpet.
Jeg så på ham.
“Jeg hører det først.
“Jeg vet.
“Hvem spurte?”
— Thomas Bell.
Navnet traff meg hardere enn jeg hadde forventet.
Thomas var ikke et tilfeldig medlem av klubben.
Han var kasserer i Briar Glen.
Og de siste ni årene har han også vært en av de største kundene til familiens eiendomsmeglerfirma.
Courtney stoppet ved peisen.
Altfor brått.
“Kjenner du Thomas?” spurte jeg.
“Selvfølgelig kjenner jeg ham. Vi kjenner ham alle.
“Det er ikke det jeg spør om.
“Jeg solgte ham eiendom.
— med?
“Hvor mye?”
“Hvor mange transaksjoner har du gjort med ham det siste året?”
Courtney knyttet kjeven.
“Jeg husker ikke.
Jeg fnøs uten humor.
Søsteren min husket provisjonen på hvert salg fra første arbeidsdag.
