Det ringte på døren. Clara skvatt til og grep en kjøkkenkniv.
Gjennom kikkhullet så hun en høyreist mann i mørk dress. Det var Héctor, Damiáns nærmeste sikkerhetssjef.
Clara åpnet døren på klem, med kniven skjult bak ryggen. «Hva gjør du her? Hvordan fant du meg?»
«Damián sendte meg,» sa Héctor rolig uten å gjøre noen truende bevegelser. «Politiets spesialenhet, betalt av dr. Salvatierra, er på vei til din mors sykehjem i Coyoacán. De vet at du vil søke tilflukt der om du blir desperat.»
Clara mista nesten pusten. «Mamma… De kan ikke dra henne inn i dette! Hun skjønner ikke hva som skjer!»
«De vil bruke henne som agn for å få deg til å melde deg,» sa Héctor. «Damián har allerede flyttet sin egen sikkerhetsstyrke til sykehjemmet for å stoppe dem. Men han krever at du kommer til ham nå. Ikke som pasient og sykepleier, men for å legge en plan.»
Clara sto overfor sitt livs vanskeligste valg. Å gå til politiet var selvmord; Salvatierras kontakter strakte seg dypt inn i påtalemyndigheten. Å stole på Damián Roldán var å gå inn i løvens hule. Men tanken på at hennes syke mor skulle bli utsatt for politiets avhør og overgrep, knuste enhver nøling.
«Ta meg til ham,» sa Clara lavt.

DEL 4: Avsløringen

Tilbake på San Gabriel Hospital var VIP-avdelingen blitt forvandlet til en festning. Damián Roldán var ikke lengerkledd i sykehusskjorte; han satt i en lenestol, kledd i en skreddersydd mørkeblå skjorte, selv om bandasjene under vitnet om at sårene var langt fra grodd.
Da Clara trådte inn i rommet, ba han livvaktene om å gå ut og lukke døren.
«Du ser medtatt ut, Clara,» sa Damián. Hans mørke øyne mønstret henne med en blanding av respekt og alvor.
«Hvorfor gjør du dette?» spurte Clara, trett og desperat. «Hvorfor bryr en mann som deg seg om en helt vanlig sykepleier?»
Damián var tyst et øyeblikk. Han så ut av vinduet over Mexico Citys ruvende skyline. «For tyve år siden var min søster sykepleier på et offentlig sykehus i Veracruz. Hun oppdaget at overlegen solgte kreftmedisiner på det svarte markedet og erstattet dem med saltvann. Hun prøvde å varsle ledelsen. Uken etter ble hun funnet i en grøft. De kalte det et ran som gikk galt.»
Clara sperret øynene opp.
«Jeg klarte ikke å redde min søster,» fortatte Damián, og stemmen hans sank til en dyp, faretruende tone. «Jeg var for ung, for svak, og jeg forsto ikke hvordan verden fungerte. Da jeg så Salvatierra ta tak i håret ditt og dra deg bakover, og da jeg så deg fortsette å kjempe for mitt liv uansett… så jeg henne i deg. Jeg vil ikke la en ny korrupt lege ødelegge et menneske som faktiske eier samvittighet.»
Clara felt en tåre, men tørket den raskt bort. «Salvatierra har plantet fentanyl i skapet mitt. Politiet leter etter meg.»
«Jeg vet det,» sa Damián. «Og det er nettopp dette trekket som vil bli hans undergang. Salvatierra er ikke bare arrogant; han er uforsiktig. Min etterretning har avdekket at han i tre år har operert på prominente politikere og kartellmedlemmer i hemmelighet, uten å føre journaler. Han tar imot kontanter i millionklassen og vasker dem gjennom et kunstgalleri i Polanco eid av hans elskerinne.»
«Hvordan hjelper det meg?» spurte Clara. «Hvis vi bare anklager ham for hvitvasking, vil han bruke advokatene sine til å drøye saken i ti år, mens jeg sitter i fengsel.»
«Vi skal ikke bare anklage ham,» smilte Damián kaldt. «Vi skal få ham til å tilstå alt – foran sykehusstyret, politiet og pressen. Men for at fellen skal fungere, må du spille rollen som det forsvarsløse offeret én siste gang.»
Planen var dristig og livsfarlig. Clara måtte overgi seg frivillig til sykehusets sikkerhetstjeneste og kreve et hemmelig møte med dr. Salvatierra og don Ernesto Sandoval i sykehusets hovedarkiv – et rom uten overvåkningskameraer der Salvatierra trodde han var trygg.

DEL 5: Konfrontasjonen i arkivet

Neste kveld klokken tyve var San Gabriel Hospital i beredskap. Clara Morales hadde gått rett inn gjennom hovedinngangen og overgitt seg til vaktene. Hun ble ført ned i kjelleretasjen, til det nedstøvde pasientarkivet hvor de eldste papirjournalene ble oppbevart.
Dr. Salvatierra trådte inn i rommet med et seirende glis. Bak ham fulgte don Ernesto Sandoval, som så mer betenkt ut.
«Så, den lille heltinnen vender tilbake,» sa Salvatierra hånlig og lukket den tunge ståldøren bak seg. «Du trodde kanskje at din kriminelle venn Roldán kunne redde deg? Politiet står i lobbyen, Clara. Om ti minutter blir du dusjet i håndjern og kjørt til Santa Martha Acatitla-fengselet.»
Clara sto rakrygget ved en rekke metallhyller. Selvom hjertet hennes hamret som en besatt, var stemmen hennes stålsett og klar.