Damián lå stille i sengen og observerte hvordan fargen svant fra Claras ansikt. Blikket hans var sylskarpt, blottet for feber og smerte.
«Han har allerede sikret seg støtte fra styrelederen, don Ernesto Sandoval,» sa Damián lavt. Røsten var raspete etter intuberingen, men hvert ord bar tyngden av absolutt autoritet. «Sandoval eier tjue prosent av aksjene i transportselskapet mitt. Han vet hvem jeg er, men han frykter at en skandale på sykehuset skal dra aksjekursene ned. Salvatierra tilbyr dem en enkel utvei: å ofre deg.»
Clara knyttet hendene så hardt at knokene hvitnet. «Jeg har brukt seks år av mitt liv på dette sykehuset. Jeg har aldri overtrådt en enkelt regel. Og nå… nå vil de ta alt fra meg.»
«I min verden, Clara, overlever man ikke ved å ha rett,» sa Damián og lene seg langsomt mot henne. «Man overlever ved å ha makt over dem som vil deg vondt. Videoen fra kamerasystemet til livvaktene mine viser nøyaktig hva som skjedde. Salvatierra overfalt deg midt under en kritisk operasjon. Hvis denne mappen havner hos påtalemyndigheten eller pressen, er hans karriere over.»
«Nei,» sa Clara bestemt. Hun tok et skritt tilbake fra sengen. «Jeg vil ikke bruke dine metoder. Hvis jeg tar imot din hjelp til å presse ham, blir jeg akkurat det de beskylder meg for å være – en stråmann for carteller.»
Damián så på henne med en blanding av undring og kjølig vurdering. «Du tror du har et valg. Men Salvatierra har allerede utstedt en midlertidig suspensjon. Innen i morgen tidlig vil lisensen din være fryst. Hvordan skal du beskytte din mor da?»
Navnet på moren var som et skudd gjennom rommet. Clara kjente tårene presse på, men hun nektet å gi etter. «Du betalte regningen hennes på Coyoacán-hjemmet uten min tillatelse. Jeg skylder deg ingenting, Señor Roldán. Og jeg kommer til å betale deg tilbake til siste peso.»
«Det handler ikke om penger,» svarte Damián nøytralt. «Det handler om balanse. Du berget livet mitt i operationssalen. Jeg glemmer aldri en gjeldsbyrde. Men om du vil kjempe denne kampen på din egen måte, skal jeg gi deg rom. Enn så lenge.»
Idet Clara forlot VIP-fløyen, møtte hun Maya i korridoren. Venninnen dro henne raskt inn i et tomt medisindepot.
«Clara! Sikkerhetsvaktene leter etter deg,» whispered Maya hektisk. «Salvatierra har fått vaktene til å låse skapet ditt. De sier du har stjålet kontrollerte stoffer fra lageret for å gi dem til Damián Roldán!»
«Hva?» Clara kjempet for å trekke pusten. «Det er løgn! Jeg har ikke rørt medisinskapet!»
«Jeg vet det!» sa Maya med panikk i stemmen. «Men Salvatierra har signert en erklæring sammen med oversykepleier López. De har fabrikkert loggene. Hvis du blir på sykehuset nå, kommer det føderale politiet til å hente deg. Du må dra herfra med en gang.»
Før Clara rakk å samle tankene, hørte de tunge skritt og skramling fra nøkler utenfor døren. Maya dyttet Clara mot bakdøren som førte til vareleveransen.
«Gå! Dra hjem til meg. Ikke gå til din egen leilighet – de vet hvor du bor.»
Clara flyktet ut i den gryende morgenluften i Mexico City. Regnet pisket mot ansiktet hennes idet hun løp mot t-banestasjonen. Verden hun sirlig hadde bygget opp gjennom år med hardt arbeid, nattvakter og avkall på alt personlig liv, var i ferd med å gå i oppløsning på under tjuefire timer.
DEL 3: Allianser i skyggen
I et lukket møterom på toppetasjen av San Gabriel Hospital satt dr. Julián Salvatierra sammen med don Ernesto Sandoval, styrelederen. På bordet mellom dem lå en konvolutt stappet med interne dokumenter.
«Sykepleieren må fjernes umiddelbart og uten støy,» sa Salvatierra arrogant mens han skjenket seg et glass mineralvann. «Hun er en risiko. Hun påstår at hun oppdaget pneumothoraxen, og hun har begynt å snakke med folk om… et påstått sammenstøt under operasjonen.»
Don Ernesto rynket pannen. «Hennes far var en respektert lærer, Salvatierra. Hun har et uklanderlig rulleblad. Hvis vi anklager henne for narkotikatrafikk uten vanntette bevis, vil fagforeningen stille spørsmål. Og hva med Roldán? Ryktene sier at han beskytter henne.»
«Roldán er en kriminell som ligger på intensivavdelingen med to kuler i kroppen,» hånlo Salvatierra. «Han kommer ikke til å blande seg inn i sykehusets interne anliggender så lenge vi holder transportkontraktene hans intakte. Dessuten har jeg ordnet bevisene. Det er funnet to ampuller med fentanyl i hennes personlige skap. Politiet er allerede informert.»
Hva hverken Salvatierra eller Sandoval visste, var at Roldáns høyre hånd, en mann ved navn Héctor, lyttet til hver eneste frekvens fra sykehusets interne kommunikasjonsnettverk.
I mellomtiden gjemte Clara seg i Mayas beskjedne leilighet i strøket Doctores. Radioen sto på i bakgrunnen, og nyhetene meldte allerede om en «omfattende etterforskning av medikamentstjeling ved et av byens mest eksklusive sykehus». Navnet hennes var ennå ikke nevnt offentlig, men initialene hennes ble antydet.
