Og så tenkte jeg på en eldre kvinne på en nesten tom buss.
Jeg hadde betalt billetten hennes fordi det føltes feil å la henne være der.
Jeg hadde ikke forventet takknemlighet.
Jeg hadde absolutt ikke forventet at hele livet mitt skulle dreie seg om den lille avgjørelsen.
Da moren min og jeg endelig kom hjem, så leiligheten helt lik ut.
Det var det merkeligste.
Samme smale korridor.
Samme kjøkkengardiner.
Samme medisinskap.
Men frykten som hadde bodd i hvert rom eide ikke lenger stedet.
Moren min begynte å komme seg raskere enn noen av oss hadde forventet.
Snart beveget hun seg rundt uten å stoppe hvert par skritt.
Så gikk hun tilbake til arbeidet.
Den første morgenen hun forlot leiligheten med syposen sin, sto hun i døren og så på meg.
“Hva?”
spurte jeg.
Hun smilte.
“Jeg hadde glemt hvordan det føltes å lage planer for neste måned.”
Den setningen ble værende hos meg.
I mellomtiden ble min imaginære virksomhet en veldig virkelig en.
Andrey fant et lite kommersielt lokale med store vinduer foran og nok plass til klippebord, systasjoner og private møbler.
Første gang han låste opp døren, luktet stedet av puss og sagflis.
Jeg sto i midten.
“Er dette mitt?”
“Delvis.”
Han holdt opp en finger.
“Investor.”
Jeg smilte.
“Riktig.”
I flere uker jobbet vi nesten hver kveld.
Jeg valgte stoffer og utstyr.
Han hjalp til med å bygge budsjetter.
Jeg designet oppsettet.
Hans firma bygde garderobeskap og arbeidsbord.
Da jeg klaget på at møblene så for dyre ut for en oppstartsbedrift, sa han: «Min kostnad.»
Da jeg klaget på at prisen hans sannsynligvis fortsatt var for høy, ignorerte han meg.
Jeg ansatte to syersker jeg stolte på fra min gamle arbeidsplass.
Så en ung assistent.
Så en deltidsresepsjonist.
Våre første bestillinger var små.
En brudekjoleendring.
En tettsittende aftenkjole.
En skreddersydd dress for en kvinne som holder en stor presentasjon.
Så kom henvisninger.
Klientene kom tilbake.
De tok med seg venner.
Folk begynte å be om plagg designet helt av meg.
For første gang siden barndommen kunne jeg ta et stykke stoff og følge en idé helt til konklusjonen i stedet for bare å rette opp andres feil.
Jeg våknet til liv i det studioet.
Andrey la merke til det før jeg gjorde det.
En natt sto han i døråpningen mens jeg justerte en kjole på en mannequin.
“Du er annerledes her.”
Jeg kastet et blikk bort.
“Annerledes hvordan?”
“Du ser ut som du eier rommet.”
“Teknisk sett gjør jeg det.”
“Delvis.”
“Investor.”
Han smilte.
Disse utvekslingene ble normale mellom oss.
Det samme gjorde lange kjøreturer.
Sene middager.
Stille møter.
Han var ikke sjarmerende på den måten Oleg hadde vært sjarmerende.
Andrey fylte ikke stillheten fordi stillhet gjorde ham ukomfortabel.
Noen ganger kjørte vi tjue minutter uten å snakke.
Først tenkte jeg at jeg burde underholde ham.
Så innså jeg at han var helt fornøyd.
Det var jeg også.
Det var en ro i ham som jeg aldri hadde kjent før.
Da han sa han skulle ringe, ringte han.
Da han lovet papirarbeid innen fredag, kom det torsdag.
Da han var uenig med meg, sa han det.
Da jeg var uenig med ham, lyttet han.
Ingen opptreden.
Ingen dyr teater for hengivenhet.
Bare pålitelighet.
Det skremte meg mer enn romantikk burde ha gjort.
Fordi jeg holdt på å forelske meg i ham.
Jeg visste det.
Moren min visste det.
Bestemoren hans visste det definitivt.
Andrey var tydeligvis den eneste jeg ikke kunne lese.
En kveld besøkte bestemoren studioet med bakverk.
Hun ventet til Andrey gikk inn på bakrommet før hun lente seg mot meg.
“Så.”
Jeg nektet å se på henne.
“Så hva?”
“Vet du hva.”
“Det gjør jeg absolutt ikke.”
“Unge mennesker er utmattende.”
“Jeg jobber.”
“Du kan sy og svare.”
“Det er ingenting å svare på.”
Hun studerte meg.
“Du elsker ham.”
Jeg holdt på å miste en nålpute.
“Vær så snill å senke stemmen.”
“Hvorfor? Han er ikke døv.”
Jeg stirret mot bakrommet.
Hun lo.
“Å, Alena.”
“Jeg vet ikke hvordan han har det.”
Uttrykket hennes myknet.
“Da må du ikke finne på et svar til ham.”
“Det er jeg ikke.”
“Det er du. Du bestemmer deg stadig for at han umulig kan ønske deg.”
Jeg så ned.
Hun hadde funnet såret presist.
Olegs mor hadde plantet den på den restauranten.
Du hører ikke til.
Ulike bakgrunner skaper komplikasjoner.
Folk som oss.
Folk som deg.
Jeg hadde rømt fra det bordet, men noe av giften hadde fulgt meg.
Andreys bestemor tok på håndleddet mitt.
“Han vokste opp uten noe.”
Jeg så på henne.
“Jeg vet at du oppdro ham.”
“Du kjenner ikke hele historien.”
Den kvelden, etter at vi hadde stengt studioet, fortalte Andrey meg det.
Foreldrene hans døde da han var veldig ung, etter at en brann ødela det gamle huset deres.
