DEL 3

Jeg stirret på Olegs nummer så lenge at skjermen dempet.

I flere dager hadde jeg sagt til meg selv at det måtte finnes en annen løsning. En annen veldedighet. Et annet låneprogram. Enda en person som var villig til å lytte lenge nok til å forstå at moren min var i førtiårene, ikke ferdig med livet sitt, og gikk tom for noe penger ikke kunne kjøpe tilbake når det var borte.

Tid.

Kardiologen hadde vært smertefullt tydelig på det.

Hver dag betydde noe.

Jeg låste opp skjermen igjen og trykket på Ring.

Oleg svarte nesten umiddelbart.

“Hallo?”

I et forferdelig sekund brakte det å høre stemmen hans tilbake den versjonen av ham jeg hadde elsket. Sommerkvelder. Lange kjøreturer. Hånden hans strekker seg mot min over midtkonsollen. Hans latterlige selvtillit når han snakket om fremtiden vår som om lykke allerede var noe han allerede hadde kjøpt for oss.

Så husket jeg skrapingen av stolen hans over restaurantgulvet.

“Hei, Oleg.”

Det ble en pause.

“Alena?”

“Ja.”

“Vel.” Han hørtes overrasket ut, men ikke ukomfortabel. “Jeg forventet ikke dette. Hvordan har du det?”

“Ikke bra.”

En ny pause.

Så endret tonen hans seg litt.

“Hør, hvis dette handler om det som skjedde med foreldrene mine—”

“Det er det ikke.”

“Fordi jeg virkelig ikke vil ha en lang samtale om følelser. Det som skjedde, skjedde. Vi bør begge gå videre.”

Jeg lukket øynene.

Selv da var jeg nær ved å be om unnskyldning for å ha plaget ham.

Den gamle instinktet gjorde meg kvalm.

“Dette handler om moren min.”

“Hva med henne?”

“Du husker hjertetilstanden hennes.”

“Jeg husker vagt.”

“Hun ble undersøkt av kardiologen jeg fortalte deg om. Han sier hun trenger operasjon.”

Stillhet.

“Haster,” fortsatte jeg. “Medisin er ikke nok lenger.”

“Vel, jeg beklager.”

Ordene var høflige.

Stemmen hans var det ikke.

“Operasjonen er kostbar,” sa jeg. “Mer enn vi har. Mer enn jeg kan låne fra en bank.”

Stillheten i den andre enden ble annerledes.

Jeg visste hva han tenkte før han snakket.

Så lo han mykt.

Ikke fordi noe var morsomt.

Fordi plutselig trodde han at han forsto meg.

“Å.”

Jeg klemte telefonen hardere.

“Hva?”

“Så dette var hva mamma mente.”

Magen min strammet seg.

“Hva snakker du om?”

“Hun forutsa dette.”

“Oleg—”

“Hun sa at du til slutt ville finne en annen vei tilbake. Hun trodde kanskje du ville påstå at du var syk. Eller gravid. Noe dramatisk.”

Jeg klarte knapt å ta inn ordene.

“Og nå,” fortsatte han, “er det moren din.”

Jeg sto under bussholdeplassen med trafikken som passerte bak meg, og stirret på den våte asfalten.

“Du tror jeg lyver.”

“Jeg synes timingen er interessant.”

“Hun trenger hjerteoperasjon.”

“Selvfølgelig.”

“Jeg kan vise deg alle medisinske rapporter.”

“De kan lages.”

“Kardiologen kan snakke med deg selv.”

“Alena, hvem som helst kan ringe.”

Jeg følte at noe inni meg ble helt stille.

I flere måneder hadde jeg lurt på om mannen på restauranten var den ekte Oleg, eller bare en redd versjon av ham under press.

Nå visste jeg det.

Moren hans hadde ikke forandret ham.

Hun hadde gitt ham tillatelse til å slutte å late som.

“Jeg ber deg ikke om å gi meg penger,” sa jeg. “Lån den til meg. Vi kan signere en avtale. Ta renter hvis du vil. Jeg jobber kvelder, helger, hva enn som trengs.”

“Og hvordan skal du egentlig betale tilbake et lån du sier banken ikke vil gi deg?”

“Sakte.”

“Det er ikke et svar.”

“Jeg skal få det til å fungere.”

Han sukket.

“Alena, dette er akkurat den typen ting foreldrene mine prøvde å advare meg om.”

Jeg lente meg mot glassveggen i tilfluktsrommet.

En buss kjørte forbi uten å stoppe.

Jeg la ikke merke til hvilket nummer det var.

“Jeg ba deg aldri om noe da vi var sammen.”

“Det beviser ingenting.”

“Jeg betalte selv når jeg kunne.”

“Du hadde aldri min måte å betale på.”

Den setningen traff hardere enn jeg hadde forventet.

Han fortsatte før jeg rakk å svare.

“Jeg pleide å føle skyld for hvordan alt endte. Det gjorde jeg virkelig. Du virket uskyldig. Annerledes. Nå ser jeg at mamma forsto situasjonen bedre enn jeg gjorde.”

Jeg så ned på skoene mine.

Regnvann hadde samlet seg i sprekkene i fortauet.

“Oleg, moren min overlever kanskje ikke uten denne operasjonen.”

“Da håper jeg du finner en løsning.”

“Du kan verifisere alt.”

“Jeg er ferdig med dette.”

“Det ville kreve én telefonsamtale.”

“Jeg sa jeg er ferdig.”

Linjen ble brutt.

Jeg ringte igjen.

Rett til telefonsvareren.

Igjen.

Telefonsvarer.

Ved fjerde forsøk forsto jeg.

Han hadde blokkert meg.

Jeg satte meg ned på benken under lyet.

I flere uker hadde jeg løst problemer.

Ringer klinikker.

Sammenligning av kostnader.

Søker etter veldedighetsprogrammer.

Leser lånekravene.

Beregner hva leiligheten vår kan selges for.