Jeg beskrev ikke hver setning fra restauranten.
Jeg sa bare at familien hans hadde bestemt at jeg ikke passet for ham, og at han hadde valgt stillhet da jeg trengte at han skulle velge meg.
Bestemors munn strammet seg.
“Feiging.”
“Bestemor,” mumlet Andrey.
“Hva? Det er han.”
Jeg smilte nesten.
Så fortalte jeg dem om telefonsamtalen jeg nettopp hadde ringt.
Denne gangen avbrøt hun ikke.
Det gjorde heller ikke Andrey.
Da jeg var ferdig, hadde pizzaen mellom oss blitt nesten kald.
I flere sekunder sa ingen noe.
Så spurte Andrey: «Hvor mye?»
Jeg sa det til ham.
Øyenbrynene hans hevet seg.
Bestemoren hans så på ham.
“Vel?”
Jeg blunket.
“Hva da?”
Hun ignorerte meg.
“Andrew?”
Han lente seg tilbake og vurderte tallet.
Ikke med panikk.
Ikke med vantro.
Som en forretningsmann som undersøker et problem.
Til slutt nikket han.
“Jeg kan dekke det.”
Jeg trodde jeg hadde misforstått.
“Hva?”
“Operasjonen.”
Jeg stirret på ham.
Bestemoren hans smilte.
“Du hørte ham.”
“Nei.”
Ordet kom ut for fort.
De så begge overrasket ut.
“Jeg mener—jeg kan ikke.”
“Du sa nettopp at moren din trenger operasjon,” svarte Andrey.
“Det gjør hun.”
“Og at problemet er penger.”
“Ja.”
“Jeg kan løse den delen.”
“Du kjenner meg ikke.”
Bestemoren hans ga meg et underholdt blikk.
“Jeg kjente deg godt nok da du betalte for turen min.”
“Det var bussbillett.”
“Så?”
“Dette er en enorm sum penger.”
“Andrey har mer enn bussbillett.”
Han gned en hånd over ansiktet.
“Bestemor.”
“Hva? Det gjør du.”
Jeg så nærmere på ham.
Han var pent kledd, men ingenting ved ham ropte rikdom. Bilen hans var fin, men ikke prangende. Klokken hans så vanlig ut. Han oppførte seg som en mann som ikke hadde noe å bevise.
“Hva gjør du egentlig?”
Bestemoren svarte før han rakk det.
“Han eier et møbelfirma.”
“Et møbelfirma?”
“Flere.”
“Bestemor.”
“Med greiner.”
“Vær så snill, slutt å reklamere for meg.”
Hun smilte stolt.
“Og en i New York.”
Andrey sukket, men det var hengivenhet i det.
“Det er en spesialdesignet møbelforretning. Den vokste.”
“Det er hans beskjedne versjon,” sa hun.
Han ignorerte henne.
“Jeg setter av penger til veldedighet hvert år. Det er noe jeg har gjort siden virksomheten ble lønnsom.»
Jeg ristet fortsatt på hodet.
“Jeg ville skylde deg.”
“Nei.”
“Det ville jeg.”
“Da kan vi strukturere det annerledes.”
Uttrykket hans endret seg.
Bekymringen var der fortsatt, men nå kunne jeg se forretningsmannen bestemoren hans hadde beskrevet.
“Du sa du er skredderske.”
“Ja.”
“Og ut fra måten du snakker om det på, er du bedre enn arbeidet du får nå.”
Jeg rynket pannen.
“Hva har det med—”
“Jeg har sett på små investeringer utenom møbler. Ikke noe stort. Noe lokalt. Noe med en person som faktisk forstår håndverket.”
Jeg stirret på ham.
Han lente seg frem.
“Hva om pengene ikke er en gave?”
Bestemoren hans smilte sakte.
Jeg hadde følelsen av at hun visste hvor han skulle før jeg gjorde det.
“Hva om jeg investerer i et skreddersydd klesstudio?”
Jeg lo faktisk.
Ikke fordi det var morsomt.
Fordi ideen var for stor til å passe inn i kvelden jeg hadde.
“Et studio.”
“Du styrer det.”
“Jeg har aldri drevet en bedrift.”
“Jeg hadde aldri løpt en før jeg løp en.”
“Det er ikke betryggende.”
For første gang smilte Andrey.
Det forandret hele ansiktet hans.
“Du designer. Du syr. Du styrer det kreative arbeidet. Jeg hjelper til med oppsettet av virksomheten til du lærer. Vi er enige om en investeringsstruktur. En del av investeringen min dekker umiddelbart behandlingen av moren din.”
Jeg sluttet å puste et øyeblikk.
“Og senere?”
“Hvis virksomheten lykkes, blir min andel tilbakebetalt fra overskuddet i henhold til hvilken avtale vi inngår.”
“Og hvis det mislykkes?”
“Da tar vi oss av det hvis det skjer.”
“Det er en utrolig risiko for deg.”
“Hver investering er risiko.”
“Du møtte meg for en time siden.”
“Teknisk sett møtte bestemoren min deg først.”
Bestemoren nikket høytidelig.
“Jeg utførte den foreløpige karaktervurderingen.”
Det fikk meg til å le igjen.
En ekte latter denne gangen.
Så forsvant latteren fordi jeg forsto at de mente det alvorlig.
Øynene mine brant.
“Jeg vet ikke hva jeg skal si.”
“Si at du lar moren din få operasjonen,” sa bestemoren hans.
Jeg så på Andrey.
“Jeg trenger alt skriftlig.”
Han nikket umiddelbart.
“Bra.”
“Jeg mener det.”
“Det er jeg også.”
“Jeg vil ha tilbakebetalingsbetingelser.”
“Vi skal få en advokat til å gjøre alt klart.”
“Jeg vil ikke ha veldedighet forkledd som investering.”
“Det er rettferdig.”
“Og jeg vil jobbe.”
“Jeg regner med den delen.”
Bestemoren hans rakte over bordet og la hånden over meg.
“Da får du slutte å krangle lenge nok til at noen kan hjelpe deg.”
Den kvelden, for første gang på flere uker, dro jeg hjem med noe annet enn frykt.
Jeg bar på en mulighet.
