Greg forsøkte å heve armen for å skyve meg unna, men før han rakk å røre seg, grep jeg tak i kragen på den dyre skjorten hans og drog ham fremover med en kraft som overrasket oss begge. I det samme øyeblikket tok jeg en rask, hard hakehakebevegelse med nøkkelringen min – som også fungerte som multiverktøy – og flennet opp lomma hans.

Ut i grusen falt ikke bare min ødelagte mobiltelefon, men også den offisielle hovednøkkelen til gymsalens sikkerhetsdører – den han hadde gjemt der for å sikre at ingen kom inn uten hans tillatelse.

Folkemengden gisphet.

Ordfører Higgins grep nøkkelen fra bakken før Greg reiste seg, stakk den inn i låsen og vridde om med et høyt KLIKK.

De tunge dørene fløy opp.

– Inn! Alle inn nå! skrek jeg og gestikulerte med armene mot den mørke gangen. – Bort fra vinduene! Ned på gulvet! Beveg dere!

KAMPEN MOT SEKUNDENE

Menneskene veltet inn i det store, flislagte gymrommet i en massiv flodbølge av panikk. Barn gråt, foreldre ropte navnene på hverandre, og Chloe hjalp til med å skyve eldre mennesker inn i sikkerhet, mens hun holdt øye med meg over skulderen.

– Maya! Kom igjen! ropte Chloe fra døra, idet vinden utenfor begynte å ule som en flokk ville ulver.

Lufttrykket sank så drastisk at trommehinnene verket. Utenfor vinduene kunne vi se tivolitelt bli revet i fillebiter; teltduker flagret opp i luften som papirbiter, og pariserhjulet begynte å knirke faretruende der det stod mot den lilla himmelen.

Jeg stod fremdeles ute på trappen, idet jeg sjekket min bærbare nødsender – den som fremdeles sendte live-data direkte til meteorologisk institutt i Topeka. Jeg måtte bekrefte at alle sensorer var aktive før jeg selv trakk meg inn.

Plutselig kjente jeg et kraftig vindpust som nesten rev beina under meg.

– Maya! Kom inn! skrek en stemme.

Det var Greg. Han stod i døra til gymsalen, hvit i ansiktet, med hånden strukket ut mot meg. For første gang i sitt liv så han ikke på meg som en irriterende, eldre kvinne som la seg opp i ting hun ikke hadde med å gjøre. Han så på en person som var i ferd med å redde livet hans.

– Jeg sa jo at du ikke skulle stole på pengene, Greg, mumlet jeg lavt for meg selv, idet jeg snudde meg mot ham.

Men i det samme sekundet kom et gigantisk vindkast – den første massive fronten av selve traktvinden. Et tre fra parkeringsplassen ble revet opp med rot, fløy gjennom luften som en fyrstikk og krasjet inn i gjerdet like ved oss.

– Pass deg! skrek Greg, hoppet ut og grep armen min, og drog meg med all sin kraft over dørstokken akkurat i det stålrammen til inngangsporten ble revet vekk fra veggen med et øredøvende smell.

Vi stupte begge inn på gulvet idet Chloe og ordføreren slengte de tunge stålportene igjen og skjøv sikkerhetsbjelken på plass.

ØYEBOLKET I STORMENS ØYE

Det som fulgte de neste tre minuttene, var et lydhelvete som ingen av oss som var der noen gang vil glemme.

Det hørtes ut som et godstog som kjørte i full fart gjennom stuen vår. Vindusglassene i gymsalen sprakk ett etter ett med skarpe eksplosjoner, til tross for at de var dekket av beskyttelsesplater. Støv, grus og småstein ble presset inn gjennom hver eneste spalte i dørkarmer og ventilasjonskanaler.

Vi lå flatmaga på det kalde betonggulvet, tett i tett, med hendene krysset over bakhodet. Jeg kjente Chloe presse seg tett inntil ryggen min, og jeg holdt hånden hennes fast mens hele bygningen ristet fra grunnmuren.

Utenfor ble Oakhaven Founders’ Day Fair-område fullstendig radert vekk. De fargerike bodene, pariserhjulet, ølteltet og billettlukene ble sugd opp i luften og spredt over prærien som konfetti.

Men inne i gymsalen holdt veggene stand. Det forsterkede betongtaket, bygget etter strenge standarder nettopp for slike katastrofer, gjorde jobben sin.

Og så, like plutselig som det hadde begynt, avtok lyden.

Vinden løya til et tungt, hvesende sus. Det ble stille – den druknende, rare stillheten som alltid følger i kjølvannet av en stor tornado.

ET NYTT OAKHAVEN

Da dørene til slutt ble presset opp, og den første strålen av blekt, gyllent ettermiddagssollys traff det støvete gulvet i gymsalen, var det ingen som jublet.

Vi reiste oss langsomt opp, hostende i støvet, og gikk ut på det som pleide å være messeplassen.

Synet som møtte oss, tok pusten fra oss.

Der det før hadde vært en travel, fargerik markedsplass, var det nå bare en flat, grå slette av oppskrapet jord, splintret treverk og metallrester. Pariserhjulet lå veltet over på siden som en død skjelettgigant. Hovedscenen var borte, og VIP-parkeringen var redusert til et rot av veltede biler.

Men det var ingen som var døde.