Over meg sto Greg Thorne, hovedarrangør for Oakhaven Founders’ Day Fair. Ansiktet hans var rødt, ikke av den kvelende varmen i Kansas, men av ren raseri. Han bøyde seg ned, rev til seg den sprukne mobiltelefonen min fra asfalten, og slo så den tunge lærstøvelen hardt ned på NOAA-nødradioen min. Plasten knuste, værmeldingen ble avbrutt i et skarpt utbrudd av statisk støy. “Du ødelegger ikke arrangementet mitt i dag, Maya!” ropte Greg, stemmen hans bar over folkemengdens prat. Flere personer stoppet opp. Jeg så fru Gable fra apoteket dekke til munnen. Ordfører Higgins steg ut av ølteltet, med en halvfull plastkopp i hånden, øynene vidåpne av forvirring. Alle så på meg—en femtiåtte år gammel kvinne, sittende på den støvete bakken i en blomstret bluse, behandlet som en farlig inntrenger.
Greg stoppet ikke der. Han grep tak i de tunge metallhåndtakene på gymsalens dører—fylkets utpekte stormtilfluktsrom—og smalt dem igjen. Jeg hørte det kvalmende klikket da dødbolten gled på plass. “Treningssenteret er forbudt område,” kunngjorde Greg til den stirrende folkemengden, mens han viftet med telefonen i luften som et trofé. “Dr. Vance her har et anfall. Alt er bra. Nyt musikken!” Han løy. Himmelen over pariserhjulet var allerede i ferd med å få en blå, kvalmende grønnfarge. Luften var så tung at du knapt kunne puste den. Og jeg visste nøyaktig hva som kom, fordi jeg er regionsdirektør for National Weather Service, og jeg hadde nettopp sett kroken ekko på radaren. Før jeg rakk å reise meg, løp datteren min, Chloe, forbi billettluken. Hun sjekket ikke hvordan det gikk med meg.
Hun ropte ikke til Greg. Hun visste nøyaktig hva hun måtte gjøre. Chloe løp rett bort til den elektriske boksen montert på siden av gymveggen, knuste beskyttelsesglasset med albuen, og slo hånden hardt på den røde master sirene-knappen. Hylet som brøt ut var øredøvende. Men det som virkelig betydde noe, var den nære fortiden. Denne voldseksplosjonen hadde ikke kommet ut av intet. Fyrstikken hadde blitt tent nøyaktig førtifem minutter tidligere, rett på VIP-parkeringsplassen. Førtifem minutter tidligere hadde jeg gått bort til Greg mens han telte en enorm bunke kontanter ved inngangsporten. Jeg hadde sett ham se ned på telefonen, lese en prioritert melding, og raskt sveipe den bort. Jeg hadde prøvd å advare ham stille. Jeg hadde prøvd å gi ham en sjanse til å gjøre det rette og rydde messeområdet uten panikk.
I stedet valgte han pengene. Han valgte billettsalget fremfor hundrevis av liv. Og idet sirenen skrek og de gigantiske LED-skjermene på hovedscenen plutselig glitchet, overstyrte bandets logo for å vise min overstyrte lilla radar, var hele byen i ferd med å finne ut hvor langt Greg Thorne ville gå for å beskytte lommeboken sin. Fortsettelse følger.
