DEL 2 — SLAGET MOT ELEMENTENE
Hylet fra master-sirenen skar gjennom den kvelende, tunge juniluften som en sag, og feide bort all munter stemning fra Oakhaven Founders’ Day Fair på et brøkdels sekund. Musikken på hovedscenen kuttet tvert. De fargerike LED-skjermene, som for få øyeblikk siden blinket i glade festivalfarger, var nå overtatt av lilla, illevarslende radarkart og skarpe, gule faresoner.
Folkemengden stivnet. Latter ble til mumling; mumling ble til brå, panisk stillhet.
Ordfører Higgins slapp plastkoppen med øl rett i støvet, den gylne væsken rant ut over skoene hans, men han rikket seg ikke. Han stirret måpende på storskjermen, der min egen offisielle radarprofil fra National Weather Service lyste opp med en rød, pulserende kjerne rett over fylkesgrensen.
– Hva i helvete… hvisket ordføreren, mens blikket hans flakket fra skjermen til Greg Thorne, som fremdeles stod ved dørene til det låste stormtilfluktsrommet med mobilen min i hånden.
Ansiktet til Greg, som for noen sekunder siden hadde vært glovarmt av raseri, ble plutselig helt grått. Han snudde seg mot storskjermen, der systemet mitt – automatisk koblet opp til messeområdets hovedserver via min hackede sikkerhetsnøkkel – hadde overstyrt kringkastingen.
– Ikke hør på henne! skrek Greg med hes, desperat stemme, mens han veivet med armene mot folkemengden. – Det er et PR-stunt! En teknisk feil! Komiteen har kontroll, gå tilbake til bodene deres—
– Hold kjeft, din idiot! ropte jeg fra bakken.
Jeg presset hendene mot den harde asfalten, strammet magemusklene og reiste meg opp på tross av den stikkende smerten i hofta. Blikket mitt var festet på himmelen over pariserhjulet.
Himmelen hadde skiftet farge på et øyeblikk. Den dype, blågrønne nyansen – den klassiske, fryktinngytende «haglgrønne» fargen som meteorologer over hele verden frykter – rullet inn som en massiv, gigantisk vegg av kullsvart skydekke. Lufttrykket falt så raskt at ørene våre poppet. Det luktet av ozon, brent støv og den umiskjennelige lukten av fuktig jord og knuste trær som ble revet opp med rot lenger vest.
Førtifem minutter tidligere, da jeg stod ved VIP-parkeringen og så Greg telle de kontante billettinntektene, hadde jeg sett det samme varselet på min egen skjerm. En EF4-tornado, med en vindstyrke på over tre hundre kilometer i timen, var i ferd med å slå seg sammen i et rotasjonssystem som suget til seg alt på sin vei. Den holdt kurs direkte mot Oakhaven.
Og Greg hadde sett det. Jeg hadde sett ham åpne SMS-en fra fylkets krisesenter på telefonen sin, lese de første linjene om at evakueringen var obligatorisk – og så hadde han slettet meldingen, puttet mobilen i lomma og fortsatt med å selge armbånd for femten dollar stykket. For hvis messen ble avbrutt før klokken seks, ville ikke fylkesstøtten og billettutbetalingene blil utløst. Han ville ha penger. Menneskeliv var bare en budsjettpost i hans regneark.
PANIKKEN BRYTER UT
– Det kommer en tornado! skrek datteren min, Chloe, som fremdeles stod ved den ødelagte kontrollboksen med blod på knokene der hun hadde knust glasset. – En EF4! Den er tre miles unna! Kom dere vekk fra bodene!
Nå brøt helvete løs.
Folkemengden på flere hundre mennesker gikk fra lamslått stillhet til fullstendig, ukontrollerbar panikk på et brøkdels sekund. Familier skrek, barnevogner ble veltet i krysset mellom tivoliteltene, og folk begynte å løpe i alle retninger.
– Tilfluktsrommet! Åpne dørene til gymsalen! skrek fru Gable fra apoteket, mens hun holdt hånden over hatten som holdt på å blåse av hodet i den plutselige, uler vindbygen.
Flere titalls desperate mennesker stormet mot inngangen til gymsalen, der de tunge eikedørene var låst med dødbolten. De hamret løs på treverket med knyttenever og skuldre.
– Greg! Åpne dørene! Er du fra vettet?! skrek ordfører Higgins, som hadde mistet all sin autoritet og nå kjempet for å ikke bli trampet ned i menneskehavet.
Greg Thorne rygget mot den lukkede døren, med mobilen min i den ene hånden og en skjelvende kaffekopp i den andre. Ansiktet hans var livredd, ikke fordi han angret, men fordi han innså at hemmeligheten hans var avslørt for hele byen.
– Nøkkelen… jeg har ikke nøkkelen her! lyg han, mens stemmen sprakk fullstendig. – Vaktmesteren har dratt hjem!
– Flytt deg, din feiging!
Jeg gikk med bestemte skritt rett mot ham. Kulden i brystet mitt var erstattet av en kald, urokkelig profesjonell autoritet. Jeg var kanskje femtiåtte år, og jeg hadde blitt skjøvet ned i støvet på min egen fødeby, men jeg hadde tilbragt tretti år i stormens øye. Jeg visste nøyaktig hva som måtte gjøres for å overleve.
