“Hvor vil du ha skrivebordet ditt?” spurte han og pekte mot det store hjørnekontoret som Chantal akkurat hadde forlatt.
Jeg så på det storslåtte kontoret med mahognimøblene og panoramautsikten. Deretter så jeg over på det litle bordet ved kopimaskinen – plassen hvor jeg hadde sittet i tre år, observert, lært og forberedt meg.
“Rydd ut mahognimøblene fra hjørnekontoret,” sa jeg rolig. “Gjør det om til et felles møterom for de ansatte. Jeg trenger ikke et slott for å styre dette selskapet.”
Jeg gikk bort til det lille skrivebordet ved kopimaskinen, tok opp plastskiltet med mitt navn, og kastet det rolig i papirkurven.
Deretter snudde jeg meg mot vinduet og så ut over byen. Solen brøt gjennom det grå skydekket over skyskraperne og badet etasjen i et varmt, gyldent lys.
Jeg trengte ikke å rope. Jeg trengte ikke å gå i røde hæler eller heve champagneglasset for å bevise min makt.
Jeg sto trygt på mitt eget fundament – og for første gang på veldig lenge var hele rommet endelig stille.
