“Hun gjorde det foran hele kontoret,” sa jeg og la pappesken fra meg på et lite bord ved inngangen. “Hun kalte meg midlertidig, utskiftbar og ferdig.”
Arthur rystet langsomt på hodet og dro frem et lommeur i gull fra vestelommen. “Chantal har alltid hatt sin fars talent for å feire seieren før slaget i det hele tatt er påbegynt. Klokken er 11:48. Styremøtet i Vance Holdings start klokken 12:00.”
“Er advokatene fra banken på plass?” spurte jeg og gikk bort til vinduet. Langt der nede på gaten kunne jeg se de små, svarte bilene som parkerte foran hovedinngangen til Vance Tower.
“De sitter i konferanserom B på denne etasjen,” svarte Arthur og reiste seg. “Sammen med representantene fra Deloitte, byfogden og politiets avdeling for finansielle forbrytelser. Din far trykket på knappen i morges, Victoria. Han forsøkte å overføre ti millioner dollar fra selskapets reservekonto til et stråmannsselskap i Panama – penger han trodde Chantal hadde sikret gjennom den nye leieavtalen.”
Jeg lukket øynene et kort sekund. Det var en stikkende smerte der, en dyp sorg over at min egen far og søster var villige til å gå så langt i sin egen korrupsjon og grådighet. Men smerten ble raskt erstattet av en stålhard klarhet.
“Han signerte papirene uten å lese dem?” spurte jeg.
“Han signerte alt Chantal la foran ham,” sa Arthur og rakk meg en mørkeblå skinnmappe. “Han trodde det var forlengelsen av leieavtalen for trettiende etasje. I stedet var det en bekreftelse på at Vance Global Development har misligholdt sin pantegjeld overfor Vance Holdings, og at samtlige eiendeler på trettiende etasje umiddelbart overtakelse av gårdeier.”
“Og hvem er gårdeier?” spurte jeg stilferdig.
Arthur smilte for første gang den dagen – et lite, skarpt smil som overhodet ikke nådde øynene, men som utstrålte ren, juridisk dominans.
“Det er du, frøken Vance. De røde hælene til din søster står for øyeblikket på din personlige eiendom uten gyldig leiekontrakt.”
Kapittel 3: Panikk i hjørnekontoret
Nede i trettiende etasje sto Chantal midt i sitt nye hjørnekontor. Det var et storslått rom med skrivebord i mahogni, importert italiensk lærsofa og et innrammet portrett av henne selv og faren deres fra en veldedighetsgalla året før.
“Bradley!” ropte hun ut gjennom den åpne døren. “Hvor blir det av champagnepåfyllet? Og har du ringt vaktmesteren for å få fjernet det stygge plastskiltet til Victoria fra bordet der ute?”
Bradley kom løpende inn med en fersk flaske Veuve Clicquot. “Vaktmesteren er på vei opp, Chantal. Og jeg har allerede kastet alle notatblokkene hennes i makulatoren.”
“Utmerket,” sa Chantal og speilet seg i vindusglasset. Hun justerte den røde leppestiften sin og strøk over det mørke håret. “Endelig er dette kontoret rent. Pappa kommer klokken tolv for å feire. Vi skal annonsere at vi kutter staben med tjue prosent – vi må få opp marginene før vi går på børs.”
“Hvem skal kuttes?” spurte Bradley nysgjerrig.
“De som ligner på Victoria,” sa Chantal kaldt. “De trege. De som tror at kompetanse betyr mer enn lojalitet. Onkel Robert er den første som ryker.”
I det samme klikket telefonen på skrivebordet hennes. Det var resepsjonisten i første etasje. Stemmen hennes var sprekkeferdig av panikk.
“Frøken Vance! Det… det er noen folk her nede. Mange folk.”
Chantal rynket pannen og tok opp røret. “Hva snakker du om, Sarah? Er det pressen? Jeg sa at pressekonferansen ikke er før klokken to.”
“Nei, frøken Vance! Det er ikke pressen! Det er politiet. Og representanter fra byfogden. Og… og en hel stabsjurister fra Vance Holdings. De sier de har en namskjennelse for hele etasjen!”
Chantal lo foraktfullt. “Namskjennelse? Er du fra forstanden? Vi eier denne bygningen! Pappa eier Vance Tower!”
“De har overbrakt dokumenter, frøken Vance. De går inn i heisene nå. De har sperret hovedterminalen i lobbyen!”
Før Chantal rakk å svare, brøt sambandet. Hun stivnet med røret i hånden. En svak, nagende følelse av ubehag begynte å krible i magen hennes, men hun rystet det raskt av seg.
“Udugelige kvinne,” mumlet hun og slengte røret på plass. “Hun skjønner sikkert ikke forskjellen på en rutinekontroll og en kjennelse. Bradley, gå ut og se hva som skjer.”
Bradley rakk ikke å gå ut av kontoret.
Dørene til heishallen smalt opp. Lyden av tunge skritt mot marmorgulvet forplantet seg gjennom hele etasjen. Men det var ikke den vanlige summingen av kontorarbeidere. Det var den taktfaste, alvorlige lyden av uniformerte tjenestemenn og menn i mørke dresser som beveget seg med absolutt autoritet.
I spissen for gruppen gikk tre politibetjenter i uniform, fulgt av en representant fra byfogden i grå kappe og fire advokater med tunge lærvesker. Og rett bak dem – kledd i en mørkeblå, skreddersydd drakt av silke og ull, med håret satt opp i en stram, elegant knute – gikk jeg.
Ved min side gikk Arthur Pendelton.
