Gjennom glassveggene i hjørnekontoret så Chantal gruppen nærme seg. Hun sperret øynene opp da hun så meg. Champagfglasset hun holdt i hånden begynte å skjelve såvidt, slik at den musserende væsken skvulpet over kanten og traff de røde skoene hennes.
Kapittel 4: Sannhetens time
Chantal stormet ut av hjørnekontoret sitt, med røde flekker av raseri på kinnene.
“Hva i helvete er dette for et teater?!” skrek hun og pekte på meg med en lang, manikyrert finger. “Victoria! Hva har du gjort? Har du ringt politiet fordi du ble oppsagt? Er du så desperat?”
Hun snudde seg mot politibetjentene med hevet hode. “Jeg er Chantal Vance, operasjonell direktør i Vance Global Development. Dette er vår private eiendom. Jeg krever at dere fjerner denne kvinnen umiddelbart! Hun ble oppsagt for tjue minutter siden for brudd på selskapets interne retningslinjer og tyveri av bedriftshemmeligheter!”
Den fremste politibetjenten, en eldre etterforsker ved navn Inspector Callahan, så på henne med et helt nøytralt uttrykk. Han dro frem et dokument fra innerlommen.
“Frøken Chantal Vance?” spurte Callahan.
“Ja! Og jeg krever å få vite hvem som har gitt dere tillatelse til å gå inn på mitt kontor!”
“Det har eieren av eiendommen gjort,” sa Callahan tørt.
Chantal lo kramaktig. “Eieren? Pappa er eieren! Julian Vance! Og han er på vei hit akkurat nå!”
Arthur Pendelton tok et skritt frem fra gruppen. Han dro av seg brillene, tørket dem med et silketørkle, og satte dem på plass igjen.
“Julian Vance eier ikke en eneste kvadratmillimeter av Vance Tower, frøken Vance,” sa Arthur med sin tørre, skjærende stemme. “Han har ikke eid denne bygningen på syv år. Faktisk har han ikke eid aksjene i sitt eget driftsselskap siden tirsdag i forrige uke.”
Chantal stirret på Arthur. “Hva… hva snakker du om, gamle mann? Hvem er du?”
“Jeg er Arthur Pendelton, juridisk direktør i Vance Holdings Corporation,” sa Arthur. “Og kvinnen du akkurat kalte ‘midlertidig og utskiftbar’ er ikke bare din søster. Hun er eneeier av Vance Holdings, styreleder i fondet som har finansiert hele din fars eksistens de siste ti årene, og den faktiske hjemmelshaveren til skjøtet for denne skyskraperen.”
Det ble så stille på trettiende etasje at man kunne høre surret fra ventilasjonsanlegget.
De ansatte – som for tjue minutter siden hadde sett meg pakke sakene mine ned i en pappeske – stirret målløse på meg. Onkel Robert stivnet ved pulten sin, med kaffekoppen halvveis til munnen.
Chantal rystet sakte på hodet. Ansiktet hennes forvandlet seg fra raseri til en maske av ren vantro.
“Nei…” hvisket hun. “Nei, det er løgn. Pappa sa… pappa sa at fondet var hans! Han sa at han var styreleder!”
“Faren din løy for deg, Chantal,” sa jeg rolig og tok et skritt frem. “Akkurat som han har løyd for bankene, for skattemyndighetene, og for seg selv i nesten et tiår. Han brukte mor sine penger til å bygge opp dette glansbildet, og da pengene hennes var brukt opp, begynte han å ta opp ulovlige lån med pant i eiendeler han ikke lenger eide.”
“Du juger!” skrek Chantal. Stemmen hennes sprakk fullstendig og mistet al sin innøvde eleganse. “Du var bare en konsulent! Du satt ved det jævla bordet ved kopimaskinen! Du vasket dine egne kopper! Du hadde ikke engang et skikkelig adgangskort!”
“Jeg satt ved det bordet,” sa jeg lavt, “fordi det var den eneste plassen i dette rommet hvor jeg kunne observere nøyaktig hvordan du og faren vår ødela selskapet innenfra. Jeg trengte tre år på å dokumentere hver eneste ulovlige transaksjon, hver eneste forfalskede leiekontrakt, og hver eneste cent som ble overført til dine private kontoer i utlandet.”
Jeg så på representanten fra byfogden, som nikket bekreftende.
“Og i dag klokken tolv null null,” fortsatte jeg, “utløp den midlertidige leieavtalen som Vance Global hadde for denne etasjen. Avtalen blir ikke fornyet.”
Kapittel 5: Fars ankomst
Før Chantal rakk å svare, åpnet heisdørene seg på nytt.
Inn i hallen kom vår far, Julian Vance.
Han var kledd i sin dyreste, skreddersydde italienske dress, med en gullklokke glitrende på håndleddet og et bredt, seierssikkert smil om leppene. Han bar på en mappe med dokumenter som han trodde skulle sikre ham ti millioner nye dollar fra Panama-transaksjonen.
“Chantal, kjære!” ropte han muntert idet han trådte inn i landskapet. “Har du feiret ennå? Jeg hørte at du fikk ryddet opp i hjørnet der borte! Nå kan vi endelig—”
Julian stoppet midt i setningen.
Smilet hans smuldret opp da han så politibetjentene, advokatene fra banken, byfogden, og fremfor alt: Arthur Pendelton og meg som sto midt på gulvet.
Mappen i Julians hænder gled ut av grepet hans. Papirene spredte seg utover det polerte marmorgulvet – de samme papirene som dokumenterte hans siste, desperate forsøk på svindel.
