“Den siste gallaen var også en del av det som til slutt fikk meg til å slutte å være en idiot.”
“Det er ikke trøstende.”
“Da får du ikke komme.”
Maya så opp.
“Vil du at jeg skal være der?”
“Ja.”
Svaret kom umiddelbart.
“Hvorfor?”
Taylor løsnet slipset.
“Fordi jeg vil ha deg med meg.”
Så, lavere, «Å ønske seg noe og å fortjene det er forskjellig.»
Maya så ned på invitasjonen.
Hun kunne nesten høre latteren fra den forrige ballsalen.
Hun kunne også føle kvinnen hun hadde vært den natten.
Ydmyket.
Fysisk redd.
Klar til å forsvinne.
“Jeg går.”
Taylors øyenbryn hevet seg.
“Bare hvis du vil.”
“Det gjør jeg ikke.”
Han ventet.
Maya la fra seg invitasjonen.
“Kanskje det å ville ikke er poenget.”
Kvelden for gallaen sto Maya foran speilet sitt iført en dypgrønn kjole.
Hun hadde fortsatt en fyldig figur.
Kroppen hennes hadde ikke forvandlet seg til noen andres idé om akseptabelt.
Men det hadde endret seg.
Ansiktet hennes var mer definert.
Holdningen hennes var sterkere.
Øynene hennes så stødigere ut.
Taylor banket på.
Da han kom inn, stoppet han i døråpningen.
Maya justerte en øredobb.
“Hvis du sier jeg ser bra ut, kaster jeg denne skoen på deg.”
Munnen hans beveget seg litt.
“Det var ikke det jeg skulle si.”
“Hva skulle du si?”
Taylor nærmet seg sakte.
“At jeg har hatt et vanskelig år.”
Maya ventet.
“Og du gjør det verre.”
Hun lo.
Så innså hun at han bare halvveis spøkte.
“Du er nervøs.”
“Om en galla?”
“Om at jeg er på ett.”
Taylor pustet ut.
“Ja.”
“Jeg er også nervøs.”
Han nikket.
“Da blir vi nervøse på en svært koordinert måte.”
På ballsalen så folk.
Selvfølgelig gjorde de det.
Men ingen lo.
De samme kvinnene som en gang behandlet Maya som en feil, nærmet seg henne nå med beundring, glatt nok til å fremstå som vennlighet.
“Du ser fantastisk ut.”
“For en forvandling.”
“Du må gi meg informasjonen til treneren din.”
Maya svarte med profesjonell varme.
“Det var snilt av deg.”
Taylor holdt seg i nærheten uten å sveve.
Han introduserte henne annerledes nå.
“Dette er min kone, Maya.”
Så la han til det som betydde noe.
“Maya jobber med samfunnsforkjempelse.”
“Maya forstår boligusikkerhet bedre enn noen jeg kjenner.”
“Maya vil fortelle deg hvis din filantropimodell er tull.”
Ved den siste introduksjonen var Maya nær ved å inhalere kullsyreholdig vann.
Senere kom en av kvinnene fra den tidligere gallafesten bort.
“Maya.”
Smilet hennes var altfor øvd.
“Du ser fantastisk ut. Det du gjør, virker tydeligvis.”
Taylor flyttet seg ved siden av Maya.
Hun rørte ved håndleddet hans.
En stille advarsel.
Hun ville svare på dette.
“Jeg lever,” sa Maya vennlig. “Det pleier å forbedre ansiktet til en person.”
Kvinnens smil falmet.
Hun dro raskt.
Taylor senket hodet mot Maya.
“Jeg er litt forelsket i deg bare for den setningen.”
Maya stivnet.
Taylor skjønte hva han hadde sagt.
“Litt?”
Blikket hans møtte hennes.
“Jeg forhandler med stoltheten min.”
Noen ropte navnet hans fra den andre siden av ballsalen.
Han lukket øynene et øyeblikk.
Forretninger.
Maya lo nesten.
“Gå.”
“Jeg kommer tilbake.”
Førti minutter senere gikk Maya inn i dameloungen for å sette seg.
Hun hadde tatt det rolig.
Hun hadde spist.
Hun hadde tatt medisinen sin.
Hun hadde ikke gjort noe åpenbart uforsvarlig.
Likevel kunne tretthet komme uten tillatelse.
Hun reiste seg for raskt.
Gulvet flyttet seg.
Svarte prikker dukket opp i utkanten av synsfeltet hennes.
En kvinne ved vaskene snudde seg.
“Er du ok?”
Maya åpnet munnen.
Ingenting nyttig kom ut.
Noen har hentet en stol.
Noen ropte om hjelp.
Maya presset fingertuppene mot kjølig marmor og prøvde å ikke få panikk.
Så dukket Taylor opp.
Han beveget seg gjennom døråpningen så raskt at to kvinner trådte til side.
Han satte seg på huk foran Maya.
“Maya.”
“Jeg har det bra.”
“Det er en løgn.”
“Jeg sitter oppreist.”
“Du skjelver.”
Fingrene hans gikk til håndleddet hennes.
Timer senere var de på sykehus igjen.
Dr. Lee kom inn med et uttrykk så tørt at Maya nesten ba om unnskyldning på instinkt.
“Dere to har en veldig merkelig tilnærming til datekveld.”
Taylor lo lettet fordi legen var rolig nok til å spøke.
Testene tok flere timer.
Frykt strakk hver og en.
Da Dr. Lee endelig kom tilbake, reiste Taylor seg umiddelbart.
“Fortell meg.”
I et forferdelig øyeblikk så Maya bare alvor i legens ansikt.
Så smilte Dr. Lee.
“Du overdrev treningen i morges, spiste for lite i ettermiddag, og bestemte deg tydeligvis for at forbedring betyr at du er usårlig.”
Maya pustet ut.
“Lavt blodsukker, utmattelse og et midlertidig blodtrykksfall, forklar i kveld.”
Taylor stirret.
“Og det store bildet?”
Dr. Lee så på Maya.
“Det store bildet er veldig bra.”
Maya sluttet å puste et øyeblikk.
