Taylor sa navnet hennes.

Så beveget han seg.

Han traff henne hardt, men raskt nok til å stoppe hodet hennes fra å treffe steinen.

De gikk ned sammen.

Mayas skulder landet mot armen hans.

Hånden hans gled bak hodet hennes.

“Maya.”

Hun prøvde å svare.

Ingenting kom ut.

Taket svevde over henne.

“Maya, se på meg.”

Hun tvang øynene opp.

Taylors ansikt var rett over hennes.

Hun hadde aldri sett ham redd.

Ikke bekymret.

Ikke irritert.

Redd.

“Ikke rør deg.”

Hånden hans skalv én gang mot kinnet hennes.

“Bare pust.”

Han tok opp telefonen.

Stemmen hans ble kort og presis da han ga nødsentralen adressen, bygningens inngang, etasje og symptomer.

Så var telefonen på høyttaler ved siden av ham, og oppmerksomheten hans vendte helt tilbake til Maya.

Han telte pulsen hennes med to fingre.

“Bli hos meg.”

Hun ville fortelle ham at hun ikke skulle noe sted.

Hun fikk ikke nok luft til setningen.

De neste minuttene brøt sammen i fragmenter.

Heisdørene.

Fottrinn.

En poseåpning.

Borrelåsrivning.

Spørsmål.

Medisinering.

Medisinsk historie.

Smerte.

Et sterkt lys krysset pupillene hennes.

Noen løftet henne opp på en båre.

Taylor fulgte etter.

“Jeg kommer.”

En ambulansearbeider snudde seg.

“Sir, er du familie?”

“Jeg er mannen hennes.”

Han svarte så raskt at ordene så ut til å overraske selv ham.

Regnet trommet mot ambulansetaket.

Maya drev mellom bevissthet og mørke mens medisinsk utstyr glødet rundt henne.

Hver gang hun åpnet øynene, var Taylor fortsatt der.

På sykehuset stoppet personalet ham utenfor behandlingsområdet.

Håndflaten hans la seg kort mot døren.

En sykepleier sa noe bestemt.

For en gangs skyld protesterte ikke Taylor.

Han trådte tilbake.

Maya mistet ham av syne.

Da hun våknet ordentlig, hadde rommet blitt stille.

En skjerm tikket ved siden av sengen.

Munnen hennes smakte tørr.

En intravenøs linje gikk inn i armen hennes.

Veggen overfor henne var beige og blank.

I flere sekunder hadde hun ingen anelse om hvor lenge hun hadde vært der.

Så snudde hun hodet.

Taylor satte seg ved siden av sengen.

Slipset hans var borte.

Flere knapper på den hvite skjorten hans var åpne.

Håret hans så ut som om begge hendene hadde gått gjennom det gjentatte ganger.

Telefonen hans lå glemt i den ene håndflaten.

Han lignet mindre på Taylor King enn hun noen gang hadde sett ham gjøre.

“Hei,” sa han.

Ordet sprakk litt.

Maya svelget.

“Du ser forferdelig ut.”

Et pust unnslapp ham som nesten ble til latter.

“Du kollapser for én kveld, og plutselig mister jeg all visuell appell.”

Maya lukket øynene.

“Jeg beklager.”

“Ikke gjør det.”

Skarpheten i ordet fikk henne til å åpne dem igjen.

Taylor lente seg frem.

“Bare ikke beklag for det.”

Maya stirret mot det mørke vinduet.

“Du vet.”

Han lot ikke som noe annet.

“En lege snakket med meg.”

Stemmen hans hadde senket seg.

“Hun spurte om jeg visste om tilstanden din.”

Maya ventet.

“Det gjorde jeg ikke.”

“Jeg skyldte deg ikke min medisinske historie.”

“Nei.”

Han så ned på hendene sine.

“Det gjorde du ikke.”

“Du giftet deg med meg i seks måneder fordi vennen din utfordret deg.”

Taylor rykket til.

Den var liten, men hun så den.

“Jeg vet hva jeg gjorde.”

“Gjør du det?”

Han reiste seg for raskt.

Stolen flyttet seg bak ham.

“Jeg vet at jeg godtok noe ekkelt fordi jeg trodde alt var en konkurranse. Jeg vet at jeg kjedet meg nok til å behandle et menneskelig forhold som en utfordring. Jeg vet at jeg møtte deg og forventet at dette skulle være enkelt.”

Han gikk mot vinduet og stoppet.

“Og jeg vet at det sluttet å være enkelt nesten med en gang.”

Maya sa ingenting.

Taylor snudde seg mot henne.

“Jeg så deg treffe gulvet i kveld.”

Stemmen hans endret seg.

“Jeg har aldri vært så redd.”

Tårer presset bak Mayas øyne.

Hun hatet å gråte når hun følte seg maktesløs.

“De kaller det håndterbart,” sa hun.

Taylor sto stille.

“Det er ordet. Håndterbart. Som om det er et regnskapsproblem.”

“Fortell meg.”

Maya lo trøtt.

“Så du kan fikse meg?”

Kjeven hans strammet seg.

“Hvorfor høres hvert spørsmål fra meg ut som en fornærmelse mot deg?”

“Fordi menn som deg vanligvis blir interessert når noe blir dyrt.”

Taylor tok inn setningen uten å forsvare seg.

Det gjorde det vanskeligere.

Maya så opp i taket.

“For åtte måneder siden ble jeg diagnostisert med alvorlig høyt blodtrykk og tidlig hjertesykdom. For mye belastning. For mye stress. For mye vekt. Altfor mye av alt.”

Hun trakk pusten forsiktig.

“De sa at hvis jeg endret ting konsekvent, kunne jeg kanskje stabilisere det. Kanskje reversere noe av skaden.”

“Og hvis du ikke gjorde det?”

Hun så på ham.

“Fremtiden ble kortere.”

Taylors hender åpnet seg ved sidene.

Maya fortsatte å snakke fordi det ville vært verre å stoppe.