“Maya.”
“Jeg tror leger bare bruker det ordet når de føler seg uforsiktige.”
Taylor krysset den lille avstanden mellom dem.
Han la begge hendene mot ansiktet hennes.
“Er du sikker?”
“Jeg er sikker.”
Han kysset henne i pannen.
Så munnen hennes.
Så trakk han henne inntil seg.
Maya kjente lettelsen i hvordan kroppen endelig slappet av.
Da han slapp henne nok til å se ansiktet hennes, var øynene hans klare.
“Du klarte det.”
Maya ristet på hodet.
“Det gjorde vi.”
Taylor nikket.
“Det gjorde vi.”
Senere, etter at de hadde sjekket Grace en siste gang og slått av kjøkkenlyset, lå Taylor våken ved siden av Maya.
Svakt bylys beveget seg over taket.
Han tenkte på hvem han hadde vært før henne.
En mann som forvekslet besittelse med vitalitet.
En mann som målte nesten alt etter om han kunne vinne det.
En mann arrogant nok til å gjøre ekteskap til et veddemål.
Han hadde trodd beundring var nær nok kjærlighet.
Kontrollen var nær nok sikkerhet.
Penger var nær nok mening.
Til slutt tapte han veddemålet på alle måter som betydde noe.
Han mistet troen på at seier betydde dominans.
Han mistet evnen til å stå i rom fulle av rikdom uten å legge merke til hva disse rommene utelukket.
Han mistet versjonen av seg selv som kunne behandle et annet menneskes liv som terræn.
I bytte fikk han Maya.
Han fikk det vanskelige privilegiet å bli fullstendig kjent.
Han fikk en datter hvis søvnige hånd strakte seg mot ansiktet hans hver morgen som om han var hjemme per definisjon.
Han fikk arbeid som målte suksess med mer enn bare ekspansjon.
Han fikk et liv bygget rundt reparasjon i stedet for erobring.
Ved siden av ham vred Maya seg i søvne.
Hånden hennes hvilte mot brystet hans.
Taylor dekket det til med sitt eget.
År tidligere hadde han akseptert en utfordring i troen på at et ekteskap ville være lett å late som i seks måneder.
I stedet ble det det første han ønsket å lære seg å gjøre på ordentlig i livet.
