“Vil du blande deg inn i Excel?”
“Ikke egentlig.
Hun lo.
Jeg har fått deltidsjobb.
Den første betalingen var litt over tre tusen zloty netto.
Jeg så på bankvarslingen i flere minutter.
Ikke fordi det var en enorm mengde.
Fordi det var mitt.
Noen dager før jul ringte Elżbieta.
“Kan jeg se Zosia?”
Det var en vanskelig avgjørelse.
På den ene siden rettferdiggjorde hun sønnen sin i årevis.
På den annen side var det hun som tok med laptopen og opptaket.
“Ja,” sa jeg. “Hos Aneta.” Ved min side.
Hun kom med pepperkake og en bok.
Zosia kastet seg over nakken.
Jeg så på dem fra kjøkkenet.
Jeg ville ikke straffe datteren min med tapet av bestemoren for det faren hennes hadde gjort.
Etter en time kom Elżbieta bort til meg.
“Mareks gjeld er større enn jeg trodde.
“Jeg vet.
“Han ringte meg igjen.
“Selv om han er forbudt å kontakte meg?”
“Med meg, kanskje.”
“Hva ville han?”
“Penger til en advokat.
“Vil du?”
“Nei.
Etter en stund la hun til:
“Han sa at alt som skjer er på grunn av deg.
Jeg visste svaret som ville ha presset på leppene mine i årevis.
“Hva sa han egentlig?”
“Er han veldig sint?”
“Kanskje jeg burde snakke med ham?”
Denne gangen trakk jeg på skuldrene.
“Han kan tro det.
Elizabeth så overrasket på meg.
“Du bryr deg ikke?”
“Det gjør det.
Jeg kastet et blikk på Zosia.
“Det er bare det at han ikke styrer avgjørelsene mine lenger.
Gjennombruddet kom i januar.
Marta ringte.
“Påtalemyndigheten mottok en supplerende uttalelse innen IT-feltet.
“Fra en laptop?”
“Ja.
“Hva fant de?”
– Søkehistorikk.
Jeg følte meg kvalm før hun sa noe mer.
“Hva lette han etter?”
Martha snakket forsiktig.
Hun siterte ikke eksakte fraser.
Hun sa bare at enheten hadde søk etter effektene av bremsesvikt, ansvar etter en ulykke og arv fra en ektefelle.
Jeg lukket øynene.
De siste ordene var de verste.
“Når?”
“Innen to uker før ulykken.
Jeg snakket ikke.
— Joanna?
“Det er jeg.
“Pust.”
“Jeg puster.”
Jeg reiste meg fra sofaen.
Uten en kule.
Jeg tok noen skritt bort til vinduet.
Bak glasset bygde Zosia og Paweł en snømann på en liten plenflekk.
“Er det nok?”
“For hva?”
“For å bevise at han ville drepe meg.
“Aktoren og deretter retten vil avgjøre dette. Selve søkehistorikken avgjør ingenting. Men sammen med overvåking, ekspertuttalelser, økonomiske dokumenter og vitnemål kan det utgjøre en forskjell.
“Jeg skjønner.”
“Det er én ting til.
“Hva er det?”
“En slettet melding til en eiendomsmegler ble funnet på Mareks telefon.
“Hva er det?”
Marta leste:
“Saken har akselerert. Eieren vil ikke kunne håndtere formalitetene personlig på en stund.”
Jeg satte meg ned.
“Når sendte han den?”
“Om morgenen den femte september.
Dagen etter ulykken.
På den tiden var jeg på intensivavdelingen etter den første operasjonen.
Og mannen min skrev at «saken har akselerert».
Det var første gang jeg sluttet å spørre meg selv om han virkelig ville være i stand til det.
Jeg begynte å spørre hvor lenge han hadde planlagt dette.
I februar møtte jeg Marek for første gang siden min tid på sykehuset.
Ikke alene.
Ikke hjemme.
I påtalemyndighetens bygning.
Jeg kom med Marta, han med advokat.
Da jeg så ham i enden av gangen, reagerte kroppen min raskere enn hodet mitt.
Hjertet mitt raste.
Hendene hans ble numne.
Beina mine, som jeg hadde jobbet med i flere måneder, ble plutselig myke.
Martha la hånden sin på underarmen min.
“Vil du sette deg?”
“Nei.
Marek la merke til meg.
Han lette lenge.
Han gikk ned i vekt.
Han hadde ikke lenger en perfekt tilpasset frakk eller et selvsikkert smil.
Et øyeblikk så han ut som en mann jeg kjente.
Og det var det farligste.
Han beveget seg mot meg.
Advokaten hans sa noe, men Marek stoppet ikke.
Han sto noen meter unna meg.
— Asia.
Jeg svarte ikke.
“Vil du virkelig fortsette?”
Marta tok et skritt.
“Vennligst ikke kontakt min klient.
Marek bare så på meg.
“Zosia trenger en far.
“Han trenger trygge voksne,” sa jeg.
Kjeven hans rykket.
“Du vet at jeg ikke ville at noe skulle skje med deg.
Det var den første setningen på flere måneder som virkelig overrasket meg.
— Co?
Advokaten hans grep straks armen hans.
“Mr. Marek, vi er ferdige.
Men Marek snakket allerede.
“Du måtte bare endelig forstå at du ikke kan blokkere alt.
Korridoren virket å ha blitt stille.
Martha så på meg.
Jeg så på Marek.
“Hva skulle jeg forstå?”
Først da innså han hva han hadde sagt.
“Ikke vri den.
“Hva skulle jeg forstå, Mark?”
Advokaten dro ham mot døren.
“Vi fortsetter ikke denne samtalen.
Marek rykket til med hånden.
“Hun vet hva jeg snakker om.
“Jeg vet ikke,” sa jeg.
Og det var sant.
“Fortell meg.”
Men han ble allerede eskortert.
