Marka-selskapet laget elektriske installasjoner i bygninger. Han startet med noen ansatte, en gammel buss og en verktøykasse. År senere hadde han to leide biler, et kontor, brigader av underleverandører og troen på at han kjente virksomheten bedre enn alle rundt seg.

I det minste var det det han sa til meg.

“Hvorfor trengte han tre hundre tusen?”

“Det er det vi prøver å finne ut av.

Jeg tenkte på alt som hadde skjedd de siste månedene.

Telefonene svarte på terrassen.

Plutselige avganger.

Rekommanderte brev som forsvant fra postkassen før jeg rakk å se dem.

På kvelden i juni, da jeg spurte om alt var i orden i selskapet.

Marek lo da.

“Slutt å være interessert i ting du ikke forstår.

Det gjorde spesielt vondt fordi før jeg sluttet i jobben, jobbet jeg som regnskapsfører i ni år.

Jeg forsto mye mer enn han ville innrømme.

“Det er noe mer,” sa Stachura.

Jeg så på henne.

Hun tok frem telefonen sin.

“Husker du hva som skjedde på ulykkesdagen?”

“Jeg skulle hente Zosia fra en venn. Det regnet. I krysset bremset jeg, alt var normalt. Så… På utgangen før svingen trykket jeg på bremsen, og bilen var nær ved å ikke senke farten.

“Du har snakket om det før.

“Jeg trodde noe brøt av under kollisjonen.

“Det gjør vi også.”

Det var «oss også» som stoppet meg.

“Men?”

Politikvinnen låste opp skjermen.

“Bilen er sikret for inspeksjon. Eksperten påpekte et element i bremsesystemet, som etter hans mening burde undersøkes grundigere.

“Hva med ham?”

“På dette stadiet kan jeg bare si at skaden ikke ser typisk ut for effektene av en kollisjon.

Jeg følte meg kvalm.

“Mener du at noen har gjort noe med bilen?”

“Jeg sier at vi undersøker en slik mulighet.

“Hvem?”

“Det sa jeg ikke.

Men vi visste begge hvem jeg så i fantasien min.

Marek.

Jeg ristet på hodet.

“Nei. Han er… er forferdelig. Han er aggressiv. Men nei…

Jeg klarte ikke å fullføre den.

Ikke fordi jeg ville forsvare ham.

Det var rett og slett en grense hjernen nektet å krysse.

En mann kunne ydmyke deg.

Han kunne ha runket deg.

Han kunne ha truffet deg.

Men det var et mellomrom mellom dette og den bevisste skaden på konas bil.

Og jeg sto fortsatt på feil side av dette avgrunnen.

“Vi dømmer ingenting på forhånd,” sa Stachura. “Vi trenger resultatene av avgjørelsen.

Hun gjemte telefonen sin.

“Men jeg vil gjerne spørre om garasjen hjemme hos deg.

Vi bodde i utkanten av Wrocław i et rekkehus bygget åtte år tidligere.

Foran garasjene installerte lokalsamfunnet overvåkningskamera etter en rekke innbrudd.

Marek klaget den gangen over at kameraet var «enda en dumhet du må betale for».

“Det er et kamera,” sa jeg.

“Ja.

Jeg kjente hårene reise seg i nakken.

“Hva er på den?”

Stachura svarte ikke med en gang.

“Vi har et opptak fra natten før ulykken din.

Jeg så Zosia for første gang siden ulykken dagen etter.

Ikke fordi hun ikke ville komme før.

Fordi Marek ikke lot henne.

Min søster Aneta kom inn i rommet først. Så snart hun så meg, dekket hun munnen med hånden.

“Herregud, Asia.

Ni år gamle Zosia sto bak henne.

Hun bare så på meg et øyeblikk.

Hun hadde to ujevne fletter, en rosa genser og en ryggsekk med en myk katt festet.

“Mamma?”

Jeg spredte armene.

Hun løp opp.

Agnieszka hadde advart henne på forhånd om å passe på ribbeina, så hun la forsiktig armene rundt meg.

Jeg kjente håret mot kinnet hennes.

Og så begynte jeg å gråte.

Jeg gråt ikke da jeg forlot bilen.

Jeg gråt ikke etter operasjonen.

Jeg gråt ikke da legen sa at rehabilitering kunne ta måneder.

Jeg gråt bare da barnet mitt hvisket:

“Jeg gikk glipp av det.

“Jeg også.”

“Pappa sa jeg ikke kunne komme.

Jeg så på Aneta.

— Co?

Søsteren trakk leppene sammen.

“Marek fortalte alle at legene forbød å besøke barn.

“Det var ingen forbud.

“Jeg vet.

Zosia flyttet bort fra meg.

“Så sa han at du er veldig sliten og nervøs når noen kommer.

Jeg lukket øynene.

Tjueen dager.

I tjueen dager var jeg overbevist om at kanskje Zosia var redd for å se meg.

At kanskje Marek beskytter henne mot synet av gipsavstøpninger, blåmerker og bandasjer.

I mellomtiden beskyttet han meg mot folk.

Eller rettere sagt, menneskene foran meg.

“Jeg ringte ham flere ganger,” sa Aneta da Zosia gikk med sykepleieren for å hente te. “Hver gang han hevdet at du sov. Endelig ringte politiet meg i går kveld.

“Hvorfor for deg?”

“Du oppga meg som en andre kontaktperson i filen.

Jeg husket det ikke.

Jeg gjorde det sannsynligvis én gang under en rutineregistrering.

“De sa det hadde skjedd en hendelse og at jeg kunne komme.

Aneta trakk en stol nærmere.

“Asia… Han slo deg?

Jeg kunne ikke lyve.

“Ja.