Jeg var fortsatt sint.
Fortsatt vondt.
Fortsatt usikker.
Og jeg elsket ham fortsatt.
Det var det som gjorde det så vanskelig å dra.
Hvis jeg hadde sluttet å elske ham, ville avgjørelsen vært enkel.
I stedet sto jeg utenfor et strandhus og lurte på om kjærlighet var nok, når personen ved siden av deg stadig forventet at du skulle ta imot skaden slik at alle andre kunne ha det komfortabelt.
Lysene fra en bil som nærmet seg dukket opp lenger ned i gaten.
Matt så dem også.
“Er det din skyss?”
Jeg sjekket telefonen min.
“Ja.”
Han stirret på veien.
Så mot meg.
“Ikke gjør dette.”
“Jeg må.”
Taxien sakket farten nær huset.
Matt så mot inngangsdøren, så tilbake på meg.
Jeg lurte på om en del av ham forventet at Carol skulle komme ut.
Det gjorde hun ikke.
Ingen gjorde det.
Bilen stoppet.
Jeg åpnet bakdøren.
Matts stemme hørtes bak meg.
“Emma.”
Jeg så meg tilbake en gang.
Han sto flere meter unna, hendene hang hjelpeløst ned langs sidene.
For første gang hele uken så han like usikker ut som jeg følte meg.
Jeg satte meg i bilen.
Døren lukket seg.
Da vi kjørte unna, så jeg strandhuset krympe gjennom vinduet.
Lysene ble uklare mot glasset.
Jeg følte lettelse først.
Så skyldfølelse.
Så frykt.
Så en ny bølge av lettelse.
Jeg visste ikke hvor Matt og jeg ville være neste morgen.
Jeg visste ikke om jeg skulle komme meg på det første flyet, eller om vi på en eller annen måte ville finne en måte å ha den samtalen vi burde hatt lenge før ferien.
Jeg visste ikke om det å forlate huset hadde beskyttet ekteskapet mitt mot noe verre, eller endelig avslørt et problem ingen av oss kunne unngå.
Det jeg visste, var at jeg ikke kunne gå tilbake til samme ordning og late som ingenting hadde skjedd.
Jeg var lei av å bli fortalt at jeg måtte venne meg til å føle meg usynlig.
Mens taxien fraktet meg bort fra huset, tenkte jeg stadig på spørsmålet jeg hadde unngått i månedsvis: om jeg ville dra tilbake og fortsette å prøve, eller om det endelig var på tide å gå bort for godt.
For første gang hadde jeg ikke noe svar.
