Jeg stoppet ved bordet et øyeblikk.
Ingen beveget seg.
Ingen sa: «Emma, kom og sett deg her.»
Matt var dypt inne i en samtale med en av brødrene sine og la enten ikke merke til det eller latet som han ikke gjorde det.
Jeg gikk bort til den tomme stolen og satte meg ned.
Jeg prøvde likevel.
Jeg spurte Matts tante Susan hvordan været skulle være dagen etter.
Hun kastet et blikk på meg.
“Å, jeg tror det går bra.”
Så snudde hun seg mot noen ved siden av seg.
Jeg så ned på tallerkenen min.
Noen minutter senere prøvde jeg en annen samtale. Den døde nesten like raskt.
Det begynte å føles latterlig. Jeg ba ingen om å bli min beste venn. Jeg prøvde å delta i frokosten.
Carol så til slutt mot meg.
“Du vet, kjære, det er godt å se at du passer inn,” sa hun.
Stemmen hennes var søt.
For søtt.
“Du venner deg til det. Det er bare sånn familien vår fungerer.”
Jeg tvang frem et smil.
“Å, ja. Jeg er sikker på at jeg får dreisen på det.”
Jeg kastet et blikk mot Matt.
Ingenting.
Den kvelden tok jeg ham til side.
“Kan vi snakke?”
Han så bekymret ut i starten.
“Selvfølgelig. Hva skjer?”
“Jeg føler at jeg ikke blir inkludert i noe som helst.”
Uttrykket hans myknet.
“Jeg føler meg usynlig rundt familien din, Matt. Jeg prøver å delta i samtaler, men folk slutter å snakke med meg. I morges hadde alle en plass ved bordet bortsett fra meg.”
“Det var ikke sånn.”
“Det føltes akkurat sånn.”
Han pustet ut.
“Emma, det er bare sånn de er. Du vet at de kan være fjerne.”
“Jeg er din kone.”
“Jeg vet det.”
“Hvorfor er det da jeg som stadig får beskjed om å tilpasse meg?”
Han trakk litt på skuldrene.
“Det er ikke personlig. Du venner deg til det.”
Jeg stirret på ham.
“Du venner deg til det?”
Han så ukomfortabel ut.
“Dette er min første tur som dette med hele familien din, og jeg blir behandlet som en ettertanke. Det er ikke noe jeg burde trene meg selv til å tåle.”
Han protesterte ikke.
Han tilbød heller ikke å gjøre noe.
Det var nesten verre.
Jeg tok et pust.
“Greit. Jeg finner ut av det selv.”
Den natten tok jeg en avgjørelse.
Jeg hadde ikke tenkt å tilbringe resten av uken sittende der de plasserte meg og vente på at noen skulle bestemme at jeg hadde fortjent en plass i familien.
Neste morgen samlet alle seg til frokost igjen.
Den samme stolen i den andre enden var tom.
Jeg gikk forbi den.
Jeg gikk rett bort til midten av bordet, trakk ut en stol ved siden av Carol og satte meg ned.
Hun så på meg som om jeg hadde tatt noen andres tildelte plass.
“Emma, du sitter her?”
“Ja.”
Jeg brettet ut servietten min.
“Jeg tror jeg setter meg her i dag. Jeg er tross alt en del av familien.”
Samtalen stoppet.
Matt så på meg over bordet.
Jeg smilte vennlig og rakte etter kaffen.
Resten av frokosten oppførte jeg meg akkurat som jeg ville gjort med en hvilken som helst annen gruppe slektninger. Jeg snakket når jeg hadde noe å si. Jeg stilte Matts fettere spørsmål. Jeg lo sammen med en av tantene hans. Da måltidet var over, hjalp jeg til med å rydde bordet.
Ingen kunne anklage meg for å være uhøflig.
Det som overrasket meg, var hvor ukomfortable innsatsen min virket å gjøre dem.
En samtale ville bevege seg normalt helt til jeg ble med. Så kom plutselig noen på noe de måtte gjøre.
Jeg fortalte en vits. Et par personer lo, før de nesten automatisk så mot Carol.
Jo hardere jeg prøvde å late som om jeg hørte til, jo tydeligere ble det at noen av dem foretrakk meg i kanten av rommet.
Utover kvelden var jeg utslitt.
Jeg satt sammen med Matt og brødrene hans en stund og tok en drink. I en kort periode føltes alt nesten normalt. Jeg lo. Matt slappet av.
Så la jeg merke til at Carol så på meg.
Hver gang jeg snakket, strammet ansiktet hennes seg.
Senere gikk jeg inn på kjøkkenet.
Hun fulgte etter.
“Emma.”
Jeg snudde meg.
“Du må virkelig stoppe.”
Jeg stirret på henne.
“Stoppe hva?”
“Prøver så hardt.”
Stemmen hennes var lav, men det var ingenting mildt ved den.
“Du gjør ting ubehagelig.”
Et øyeblikk lurte jeg på om jeg hadde hørt riktig.
“Jeg gjør ting ubehagelig ved å snakke med folk?”
“Vi har det bra akkurat som vi er.”
Jeg kjente varmen stige i ansiktet.
“Vel, jeg har det ikke bra akkurat som deg.”
Munnen hennes strammet seg.
“Hvis jeg skal være en del av denne familien, fortjener jeg grunnleggende respekt.”
Carol krysset armene.
