“Det er ikke rettferdig.”
“Er det ikke?”
Han gikk rastløst rundt på soverommet.
“Du vil virkelig eskalere dette.”
“Nei. Jeg ville ha dette ordnet for flere dager siden.”
“Da sletter du innlegget.”
Jeg så på ham.
“Nei.”
Hodet hans kom opp.
Det kan ha vært første gang hele uken at jeg ga ham et svar han ikke klarte å mykne opp til noe annet.
“Emma.”
“Nei.”
Jeg plukket opp telefonen og la den med skjermen ned på nattbordet.
“Jeg sletter ikke det faktum at jeg ble skadet bare fordi familien din synes det er pinlig.”
Fottrinn nærmet seg igjen.
Denne gangen var det ingen banking.
Carol gikk inn på soverommet.
Ansiktet hennes var rødt.
“Emma, dette må stoppe.”
Jeg reiste meg.
Carol fortsatte før jeg rakk å svare.
“Du lager en scene. Du gjør oss alle flaue. Hva er galt med deg?”
Jeg kjente hendene mine begynne å skjelve.
Jeg krøllet fingrene rundt stroppen på vesken min.
“Hva er galt med meg?”
Matt tok et lite skritt frem.
“Mamma—”
Jeg løftet en hånd.
“Nei. spurte hun.
Jeg så rett på Carol.
“Jeg har brukt hele denne turen på å prøve å være en del av denne familien. Jeg har blitt ignorert under måltider, snakket rundt og behandlet som om jeg er til bry bare ved å bli med i en samtale.»
Carol åpnet munnen.
Jeg fortsatte.
“Så da jeg fortalte mannen min at det gjorde vondt, fikk jeg beskjed om å venne meg til det. Da jeg prøvde hardere, ba du meg stoppe fordi jeg gjorde alle ukomfortable.”
“Du vrir på ting.”
“Nei. Jeg sier dem endelig tydelig.”
Rommet ble stille.
“Jeg er ikke problemet her, Carol.”
Hun stirret på meg.
Matt så ut som om han ville forsvinne inn i veggen.
Jeg hentet vesken min.
Det var i det øyeblikket noe endret seg.
Ikke i Carol.
Ikke i Matt.
I meg.
Jeg ønsket ikke lenger å vinne diskusjonen.
Jeg ville forlate det.
“Hvor skal du?” spurte Matt.
“Jeg drar.”
Øynene hans ble store.
“Hva mener du, dra?”
“Jeg mener, jeg skal ikke bo i dette huset i natt.”
“Emma, kom igjen.”
“Jeg har fått nok.”
Carol så fra meg til Matt.
Jeg gikk mot døren.
“Jeg finner ut av første fly i morgen.”
Matt fulgte etter.
“Vent.”
Jeg passerte stua.
Flere samtaler døde ut da folk så meg gå mot inngangsdøren med vesken over skulderen.
For første gang hele uken virket det som om alle la merke til meg.
Ingen spurte hvorfor jeg nå var i den andre enden av rommet.
Ingen så bort.
Jeg åpnet inngangsdøren.
Kald luft blåste over ansiktet mitt.
Jeg gikk ut.
Bak meg hørte jeg Matt følge etter.
“Emma, vent.”
Jeg fortsatte å gå noen skritt før jeg stoppet.
“Kan vi bare snakke om dette?”
Jeg snudde meg.
Uttrykket hans hadde endret seg.
Irritasjonen var borte.
Han så redd ut.
“Jeg vil ikke snakke nå.”
“Vær så snill.”
Jeg så mot gaten.
“Emma.”
“Hva?”
“Du drar seriøst på grunn av dette?”
Spørsmålet fikk meg nesten til å le, men det var ingenting morsomt med det.
“Over dette?”
Han kjørte en hånd gjennom håret.
“Du vet hva jeg mener.”
“Nei, Matt. Jeg tror ikke du forstår hva du mener.”
“Jeg vet de er vanskelige.”
“Vanskelig?”
“De har alltid vært sånn.”
Der var det igjen.
Forklaringen som hadde blitt brukt hele uken som om det var en løsning.
“Det er bare sånn de er.”
Han tok et skritt mot meg.
“Jeg kan ikke endre dem.”
“Jeg ba deg aldri om å endre dem.”
“Hva vil du at jeg skal gjøre da?”
“Jeg ville at du skulle stå ved siden av meg.”
“Det gjorde jeg.”
Jeg stirret på ham.
“Når?”
“På kjøkkenet.”
“Du sa til moren din at hun skulle ta en pause, og tretti sekunder senere ble du stille mens hun fortsatte å snakke til meg som om det var jeg som var problemet.”
“Det er ikke rettferdig.”
“Jeg spurte deg direkte om du skulle stå der og la det skje.”
Han så bort.
Det svaret var nok.
“Jeg ber deg ikke om å kutte familien din ut,” sa jeg. “Jeg ba aldri om det.”
“Hva er det du spør om?”
“Å bety noe.”
Ansiktet hans strammet seg.
“Du betyr noe.”
“Ikke når de er i rommet.”
Han rykket til.
Jeg fortsatte.
“Hver gang det er et valg mellom å la dem være ukomfortable og la meg bli såret, velger du at jeg skal bli såret fordi jeg er lettere å ha med å gjøre.”
“Det er ikke det jeg gjør.”
“Det er akkurat det du gjør.”
Han ristet på hodet.
“De er familien min, Emma.”
“Og jeg er din kone.”
Stillheten senket seg mellom oss.
