“Du kan ha så mange som elsker deg som hjertet ditt kan romme.”

Han presset et hjul på akselen.

“Har Nika to fedre?”

Spørsmålet kom tidligere enn jeg hadde forventet.

“Hun har Max, som hjalp henne til verden.”

“Og pappa.”

“Og Andrei, som oppdrar henne.”

“Hvilken er ekte?”

“Handlinger er ekte.”

Han nikket som om det svarte på noe større enn noen av oss forsto.

Nika begynte å kalle Andrei «pappa» på egenhånd.

Første gang frøs han på kjøkkenet med et kjøkkenhåndkle i hånden.

Hun pekte mot en hylle.

“Pappa, kanin.”

Kosekaninen hennes lå over rekkevidde.

Andrei tok den ned og ga den til henne. Så gikk han inn i spiskammerset og ble der lenger enn nødvendig.

Jeg fant ham mens han tørket ansiktet.

“Er du ok?”

“Hun sa det.”

“Jeg hørte det.”

“Jeg vil ikke stjele noe.”

“Det gjorde du ikke.”

Han så mot kjøkkenet.

“Hva om Max kommer tilbake?”

“Da må han møte barnet han valgte å ikke kjenne.”

Max kom ikke tilbake.

Årene gikk.

Han sendte de nødvendige betalingene, noen ganger for sent, og la ut bilder fra steder som så stadig dyrere ut.

Zhanna ble værende ved siden av ham en stund.

Så forsvant hun fra kontoen hans.

En annen kvinne dukket opp.

Så en til.

Lydia hørte sporadiske oppdateringer fra fjerne slektninger, selv om hun sjelden delte dem med mindre de gjaldt Nika.

“Han jobber for et reiseselskap nå,” sa hun en gang.

“Bra.”

“Han ble avskjediget.”

“Jeg beklager.”

“Nei, det er du ikke.”

“Nei.”

Lydias helse ble bedre under den nye behandlingsplanen. Hun besøkte ofte og ble bestemoren alle tre barna trodde alltid hadde tilhørt dem.

Matvey elsket reglene hennes fordi han kunne argumentere mot dem.

Nika elsket smykkene sine.

Da datteren vår Mariana ble født, holdt Lydia babyen og gråt åpent for første gang foran meg.

“Du skremmer alle,” sa jeg.

“Jeg har lov til ett følelsesmessig sammenbrudd hvert sekstiende år.”

“Bestill neste på forhånd.”

Hun kysset Mariana i pannen.

“Du høres ut som meg.”

“Det er det mest alarmerende noen noen gang har sagt.”

Hjemmet vårt ble bråkete.

Matvey vokste opp til å bli en ettertenksom, seriøs gutt som reparerte ødelagte leker og husket alles bursdag. Nika ble fryktløs, klatret hele tiden, stilte spørsmål og kom hjem med gressflekker på hvert klesplagg.

Mariana fulgte dem begge som en bestemt skygge.

Andrei var opptatt, men han voktet familietiden like hardt som han voktet forretningsbeslutninger.

Han deltok på skolekonferanser.

Han lærte seg å flette dårlig.

Han satt på baderomsgulvet med syke barn og sa aldri at han trengte plass, ut fra det de hørte.

Noen ganger så jeg på ham og følte sinne mot den yngre versjonen av meg selv.

Ikke fordi Andrei var rik.

Fordi han beviste at omsorg alltid hadde vært mulig.

Max hadde ikke feilet fordi farsrollen var for vanskelig.

Han hadde strøket fordi han mente vanskeligheter unnskyldte fravær.

Nesten seks år etter at han gikk ut, viste telefonen min navnet hans.

Jeg sto på kjøkkenet mens Matvey og Nika kranglet om pannekakeformene. Mariana satt i barnestolen sin og dekket begge hendene med sirup.

Navnet så ut som det tilhørte noen andres historie.

svarte jeg.

“Hallo.”

“Sant.”

Max sin stemme var eldre, men umiskjennelig.

“Hvordan har du det?”

“Vel.”

“Jeg har tenkt på Nika.”

Jeg kastet et blikk på datteren min.

Andrei hjalp henne med å redde en pannekake som hadde revnet over midten.

“Hva med henne?”

“Jeg vil vite hvordan det går med henne.”

“Hun har det bra.”

“Kan jeg se henne?”

Spørsmålet strammet noe inni meg.

“Hvorfor nå?”

“Må det være en grunn?”

“Ja.”

Han sukket.

“Du gjør alltid alt vanskelig.”

“Nei. Jeg får deg til å svare.”

Stillhet.

Så sa han at han skulle være i byen og ville møte meg først. Han foreslo kafeen hvor vi pleide å spise frokost før vi giftet oss.

Valget fortalte meg nøyaktig hva han ønsket.

Nostalgi.

Et publikum.

En kjent scene hvor han kunne ankomme, polert og vellykket, mens han forestilte seg at jeg fortsatt bar livet han hadde forlatt.

Jeg gikk med på å møte ham alene.

Andrei lyttet uten å avbryte da jeg fortalte ham.

“Vil du ha meg i nærheten?” spurte han.

“Nei.”

“Vil du ha juridisk bistand?”

“Nei.”

“Vil du at jeg skal protestere?”

Jeg smilte.

“Du prøver veldig hardt å la være.”

“Jeg stoler på deg. Jeg liker ham ikke.”

“Begge deler kan være sanne.”

“Hva vil Nika?”

“Hun vet ikke at han ringte.”

“Da møt ham først.”

Lydia var mindre tilbakeholden.

“Han vil ha noe.”

“Sannsynligvis beundring.”

“Han kan kjøpe et speil.”

“Jeg må vite om han mener alvor med å se henne.”

“Han har hatt seks år på seg til å bli seriøs.”

“Jeg vet det.”

Lydia så på meg lenge.