DEL 3:

Lydia fjernet ikke hånden fra konvolutten.

Max sto på den andre siden av bordet, fingrene fortsatt halvveis utstrakt, som om det forseglede papiret tilhørte ham bare fordi han ønsket det. Lydia ventet til han senket armen før hun så på meg igjen.

“Åpne den,” sa hun.

Klaffen var allerede kuttet, men innholdet var fortsatt inni. Jeg tok frem en kvittering fra utleieren, en signert avtale som fritar meg fra leiekontrakten uten straff, og en håndskrevet adresse jeg umiddelbart kjente igjen.

Det var Lydias hus.

Under papirene lå en annen nøkkel.

I flere sekunder klarte jeg ikke å snakke. Jeg så fra nøkkelen på bordet til den i håndflaten min, og så tilbake på Lydia.

“Du betalte resten?”

“Jeg ordnet det som var nødvendig.”

Max pustet skarpt ut.

“Med hvis tillatelse?”

Lydia snudde seg sakte.

“Min.”

“Det var ikke det jeg mente.”

“Jeg vet nøyaktig hva du mente.”

Max slapp duffelstroppen og gikk nærmere moren. Den dyre lettheten han hadde båret inn i leiligheten var borte, og etterlot den utålmodige sønnen hun sannsynligvis hadde sett tusen ganger før.

“Du kan ikke flytte Vera inn i huset ditt.”

Lydias uttrykk endret seg ikke.

“Det er mitt hus.”

“Jeg blir der.”

“Du ble der mens jeg var innlagt.”

“Jeg holdt øye med stedet.”

“Du tok med din frue inn på soverommet mitt.”

Stillheten som fulgte, syntes å presse mot veggene.

Jeg hadde mistenkt det. Lydias ansikt fortalte meg at mistanken hadde blitt til sikkerhet.

Max så mot meg, så raskt bort.

“Det er ikke sant.”

Lydia åpnet vesken sin og tok ut et brettet ark. Hun la den ved siden av nøkkelen uten å se ned.

“Bygningsforvalteren ringte etter at to naboer klaget over fremmede som kom inn om natten. Overvåkningskameraet bekreftet datoene.”

Max’ munn strammet seg.

“Du fikk meg overvåket?”

“Jeg hadde hjemmet mitt beskyttet.”

“Hun kom over to ganger.”

“Syv ganger.”

Ansiktet hans forandret seg.

Ikke dramatisk. Max tillot seg sjelden å se skyldig ut. Men ett øyelokk flakket, og skuldrene hans beveget seg som om skjorten plutselig hadde blitt for trang.

fortsatte Lydia.

“Jeg byttet låsene i morges. Eiendelene dine er pakket i lagerrommet nede. Du kan hente dem i morgen mens lederen er til stede.”

“Du kaster meg ut for henne?”

“Nei. Jeg nekter å la deg bruke meg slik du brukte henne.”

Max stirret på moren sin.

Jeg hadde aldri hørt Lydia snakke til ham på den måten.

Hun var vanligvis bundet rundt Max, nesten formelt, som om skuffelse var noe hun holdt låst bak ribbeina. Nå kom hvert ord rent, uten sinne eller unnskyldning.

“Du forstår ikke,” sa han. “Zhanna og jeg mener alvor.”

“Jeg forstår mer enn du tror.”

“Hun kan hjelpe meg å bygge noe.”

“Du sa Vera ville hjelpe deg å bygge noe.”

“Det var annerledes.”

“Fordi Vera forventet at du skulle delta?”

Max’ kjeve ble hard.

“Hvorfor tar du hennes parti?”

Lydia så mot soverommet hvor Nika sov.

“Jeg tar barnebarnets parti.”

Han fulgte blikket hennes, men sa ingenting.

Babyen hostet én gang.

Jeg beveget meg instinktivt, men Lydia løftet en hånd mot meg.

“Jeg skal sjekke henne.”

Gesten var så uventet at jeg ble stående der jeg var.

Lydia krysset leiligheten og forsvant inn på soverommet. Et øyeblikk senere hørte jeg sprinkelsengen knirke og den lave stemmen hennes snakke til Nika.

Max lente seg mot meg.

“Du ringte henne?”

“Nei.”

“Du fortalte henne alt.”

“Jeg har knapt snakket med moren din siden du dro.”

“Hvordan visste hun det da?”

“Kanskje fordi du la ut affæren din fra et feriested.”

Øynene hans smalnet.

“Jeg postet ikke Zhanna.”

“Du la ut refleksjonen hennes.”

“Det kunne vært hvem som helst.”

“Hvorfor forsvarer du det da?”

Max åpnet munnen, men fottrinn hørtes bak ham.

Lydia kom tilbake med Nika.

Min datters kinn hvilte mot bestemors skulder. En liten hånd hadde fanget det sølvfargede stoffet på Lydias skjerf, og øynene hennes var bare halvåpne.

Lydia støttet henne forsiktig med én arm.

“Hun er varm.”

“Feberen var lavere i morges.”

“Vi ringer barnelegen igjen når vi er fremme.”

Max rynket pannen.

“Når du ankommer hvor?”

“Mitt hjem.”

“Skal du gjøre dette nå?”

“Ja.”

“Mamma, Vera kan ikke bare flytte inn.”

Lydia justerte Nikas teppe.

“Pass på henne.”

Max rynket pannen.

“Hva?”

“Hold datteren din mens Vera pakker.”

Nika snudde seg ved lyden av stemmen hans.

Max rakte ikke ut etter henne.

Nølingen varte bare noen sekunder, men Lydia la merke til det. Det gjorde jeg også.

Han så på duffelbagen på gulvet.

“Jeg må gå.”

Lydias lepper presset seg sammen til en tynn strek.

“Selvfølgelig gjør du det.”

“Zhanna venter.”

“Da bør vi ikke hindre henne i enhver nødsituasjon som krever din umiddelbare tilstedeværelse.”

Han løftet posen.