Jeg ventet på sinne, kanskje en siste anklage. I stedet så Max på meg som om jeg hadde forårsaket scenen ved å ikke bryte sammen slik han hadde forventet.

“Du vil angre på at du lot henne kontrollere deg.”

Jeg plukket opp den andre nøkkelen.

“Nei, Max. Jeg angrer på at jeg lot deg overbevise meg om at avhengighet var kjærlighet.”

Ansiktet hans ble rødt.

“Jeg ba deg aldri stole på meg.”

“Du ba meg få et barn mens du visste at du ikke ville forsørge et.”

“Det er ikke rettferdig.”

“Nei. Det er det ikke.”

Han stirret på meg lenge, før han snudde seg mot døren.

Lydia snakket før han rakk det.

“Du skal sende Vera adressen hvor juridiske varsler kan leveres.”

Max så over skulderen.

“Hvilke juridiske varsler?”

“Barnebidrag. Medisinske utgifter. Skilsmissen du annonserte som om du sa opp et abonnement.”

“Jeg sa jeg skulle hjelpe.”

“Du sa også at du skulle bli far.”

Max’ hånd lukket seg rundt dørhåndtaket.

For første gang den morgenen så han rett på Nika. Hun var våken nå, studerte ham med store, søvnige øyne.

Han virket å vurdere å si noe.

Så vibrerte telefonen hans.

Han tok den opp av lommen, sjekket skjermen og gikk uten et ord til.

Døren lukket seg mykt.

Den mykheten føltes mer endelig enn en smellet dør kunne ha gjort.

Lydia forble urørlig i noen sekunder. Nika trykket på perleknappen på frakken og laget en stille lyd.

Bestemors ansikt myknet umiddelbart.

“Faren din har alltid vært lett å distrahere,” mumlet hun.

Jeg satte meg ned i nærmeste stol.

Adrenalinet som hadde holdt meg oppreist begynte å forsvinne. Hendene mine skalv under bordet, og jeg presset dem sammen så Lydia ikke skulle se.

Hun så det likevel.

“Ikke kollaps ennå,” sa hun. “Vi har arbeid å gjøre.”

Det var ikke mildt, men det var akkurat det jeg trengte.

Vi pakket bare det mest nødvendige den ettermiddagen.

Lydia insisterte på å ringe et flyttebyrå for møbler og større esker. Jeg prøvde å protestere, men hun avfeide krangelen før jeg var ferdig.

“Du har et sykt barn og ingen søvn. Dette er ikke tiden for å bevise at du kan løfte en bokhylle.”

Jeg bar klær, dokumenter, medisin, bleier og de få lekene Nika ikke kunne sove uten. Lydia bar datteren min når kreftene hennes tillot det, og satte seg ned når fargen forsvant fra ansiktet hennes.

Å se henne skremte meg.

“Du burde hvile.”

“Det burde du også.”

“Du har nettopp hatt operasjon.”

“Og du har nettopp fått et ekteskap fjernet uten bedøvelse.”

Jeg så på henne.

For første gang beveget munnviken på Lydia seg.

Det var ikke helt et smil, men det var nær.

Huset hennes lå i et rolig amerikansk nabolag kantet med lønnetrær og smale plener foran huset. Max hadde kalt det en leilighet så lenge at jeg hadde forestilt meg noe lite, men Lydia eide første etasje i en velholdt mursteinsduplex med privat inngang og skyggefull bakgård.

Hun låste opp den nye dødbolten selv.

Inne var alt ordnet. Mørke tremøbler, innrammede landskap, polerte gulv og gardiner som hang helt rett.

Huset luktet svakt av te og møbelvoks.

Plutselig følte jeg meg enorm og rotete med plastposer, babyutstyr og utmattelse. Lydia la merke til at jeg sto nær inngangen.

“Du er ikke en gjest,” sa hun.

“Jeg vet ikke hva jeg er.”

“Du er Nikas mor.”

“Det svarer ikke på spørsmålet.”

“Den svarer på den eneste delen som betyr noe i kveld.”

Hun viste meg det største soverommet, det som vendte ut mot bakgården. En sprinkelseng var allerede plassert ved vinduet.

Jeg stoppet i døråpningen.

“Hvordan ordnet du dette så raskt?”

“Sprinkelsengen tilhørte Max.”

Treverket var blitt omarbeidet, men den ene siden hadde et grunt merke nær basen.

“Han sparket til den da han lærte å gå,” sa Lydia. “Så gråt han fordi han skremte seg selv.”

Jeg strøk fingrene over merket.

“Har du beholdt den alle disse årene?”

“Jeg beholdt mange ting lenger enn jeg burde.”

Blikket hennes hvilte på sprinkelsengen, men jeg visste at hun ikke lenger snakket om møbler.

Den første natten sov jeg i en ekte seng mens Nika pustet ved siden av meg.

Jeg våknet tre ganger og forventet å høre Max klage fra et annet rom.

Det var bare stillhet.

Klokken to om natten begynte Nika å gråte. Før jeg rakk å reise meg, dukket en liten lampe opp under døren min.

Lydia banket én gang.

“Trenger du hjelp?”

Jeg åpnet døren.

Hun hadde på seg en blå kappe og tøfler, det sølvfargede håret flatt ut på den ene siden. Uten den skreddersydde frakken og kontrollerte holdningen så hun eldre og langt mer menneskelig ut.

“Jeg klarer det.”

“Jeg vet det.”

Hun gikk inn likevel.