Melissa hadde ikke bare gjort en feil.

Hun hadde ikke uskyldig trodd på Brandons historie.

Hun hadde vært inne i huset og diskutert selskapet mitt med mannen min og familien hans mens jeg forberedte bryllupsfesten deres.

Jeg dekket til munnen.

Chelsea gråt.

«Jeg forsto ikke alt i starten.»

Jeg trodde de diskuterte en investeringsavtale.

Men etter det som skjedde ved middagen, lyttet jeg igjen.»

“Hvorfor fortalte du meg det ikke før?”

«Fordi Brandon fant ut at jeg hadde tatt dem opp.»

Øynene mine løftet seg.

“Hva skjedde?”

«Han tok telefonen min og prøvde å slette den.»

Jeg fortalte ham at jeg allerede hadde sendt en kopi til noen.

“Hadde du?”

Hun nikket.

“Min e-post.”

Jeg følte meg syk.

Chelsea fortsatte.

«Mamma ba meg om å være stille.»

Donald sa at jeg ville være ansvarlig hvis familien mistet huset.

“Huset?”

Hun så ned.

«Det er pengeproblemer.»

Mye av det.»

Jeg lente meg fremover.

“Hvor mye?”

«Jeg vet ikke helt nøyaktig.»

Men jeg hørte Donald si noe om at to millioner dollar forfalt.

Tankene mine vendte tilbake til Hawthorne Commons.

Naomis forskning.

Långiveren.

Den forfalskede avtalen.

Alt hang sammen.

Så hvisket Chelsea:

«Det er en annen kvinne.»

Jeg stirret på henne.

“Hvilken kvinne?”

«Noen Brandon hadde noe med før deg.»

Magen min snørte seg.

“Ekskjæresten hans?”

Chelsea ristet på hodet.

“Ikke akkurat.”

Hun stakk hånden ned i vesken sin og tok ut et brettet ark.

På den sto et navn.

**LAUREL BENNETT.**

Og under navnet sto det et telefonnummer.

«Hun eide en bedrift i Roswell», sa Chelsea.

«Helt til hun møtte broren min.»

***

Laurel Bennett svarte på anropet mitt den påfølgende ettermiddagen.

I det øyeblikket jeg presenterte meg, ble hun stille.

Så spurte hun:

“Giftet Brandon seg med deg?”

“Ja.”

En lang pause.

“Jeg beklager.”

De to ordene skremte meg mer enn noe annet hun kunne ha sagt.

Vi møttes på en liten bokhandelskafé dagen etter.

Laurel var trettifem år gammel, med skulderlangt blondt hår og de utmattede øynene til en som hadde lært å mistro gode nyheter.

Hun hadde en gang eid et vellykket blomsterdesignfirma.

Tre år tidligere møtte hun Brandon gjennom en felles forretningskontakt.

Han forfulgte henne intenst.

Blomster.

Helgeturer.

Hengivenhetserklæringer.

Innen seks måneder diskuterte han ekteskap.

Så begynte moren hans å kritisere Laurel.

Hun var ikke respektfull nok.

Hun jobbet for mye.

Hun var egoistisk fordi hun ikke ville prioritere Brandons familie.

Etter hvert oppdaget Laurel dokumenter som overførte deler av virksomheten hennes til et selskap hun aldri hadde hørt om.

Hun konfronterte Brandon.

Han anklaget henne for å være paranoid.

Da hun truet med rettslige skritt, forsvant viktige forretningsdokumenter, og en viktig leverandør kansellerte kredittkontoen hennes etter å ha mottatt falsk informasjon om selskapet hennes.

Virksomheten hennes holdt nesten på å kollapse.

“Tok Brandon selskapet ditt?”

Jeg spurte.

«Ikke lovlig», svarte Laurel.

«Men jeg brukte alt jeg hadde på å forsvare det.»

Hun så ned på kaffen sin.

«Jeg solgte til slutt mesteparten bare for å betale gjeld og advokatsalærer.»

“Har du rapportert hva som skjedde?”

“Ja.

Men det var vanskelig å bevise hvem som var ansvarlig.

Det var for mange personer involvert, og noe av bevisene hadde forsvunnet.»

Halsen min snørte seg.

Så stakk Laurel hånden ned i vesken sin.

«Jeg beholdt én ting.»

Hun ga meg et gammelt fotografi.

Brandon sto ved siden av Laurel på et veldedighetsarrangement.

Bak dem, smilende til kameraet, satt en kjent kvinne.

Melissa Carter.

Jeg stirret på fotografiet.

“Hvordan kjenner du Melissa?”

Laurel så forvirret ut.

«Hun var regnskapsføreren min.»

Blodet mitt ble kaldt.

“Hva?”

«Melissa håndterte bøkene mine i nesten to år.

Hun introduserte meg faktisk for Brandon.

Bokhandelen så ut til å vippe.

Jeg grep tak i bordet.

Laurel lente seg nærmere.

“Savannah, hva er galt?”

Jeg kunne ikke svare.

Fordi et minne hadde dukket opp.

Atten måneder tidligere hadde Melissa invitert meg til en innsamlingsaksjon for veldedighet.

Jeg hadde vært sliten den kvelden og holdt på å takke nei.

Hun insisterte på at jeg skulle dra.

«Du bruker for mye tid på å jobbe», hadde hun ertet.

“Hvem vet?”

Kanskje du endelig møter noen spesiell.»

Da jeg kom frem, sto Brandon ved inngangen.

Han hadde presentert seg etter at Melissa vinket ham over.

Jeg trodde det var en tilfeldighet.

**Det var det ikke.**

Laurel så på ansiktet mitt.

«Melissa introduserte deg også, ikke sant?»

Jeg nikket.

Hun lukket øynene.

“Å, Gud.”

I flere sekunder sa ingen av oss noe.

Så rakte Laurel hånden min over bordet.

“Hør nøye på meg.”

Uansett hva de sier til deg, ikke tro at du er den første kvinnen dette har skjedd med.»

Jeg svelget.

“Hvor mange andre?”

“Jeg vet ikke.”

Hun nølte.

«Men Savannah, jeg tror ikke det er Brandon som velger kvinnene.»

Jeg så på henne.

“Hva mener du?”

Laurels uttrykk mørknet.

“**Jeg tror han er agnet.”

***