Naomi la en mappe på bordet.

«Disse eiendelene tilhører ikke Easton Family Management.»

Donald rynket pannen.

«Det er under vurdering.»

«Nei», sa jeg.

Alle ansiktene vendte seg mot meg.

«Selskapet mitt tilhører meg.»

Jeg signerte ikke eieravtalen din.

Jeg ga ikke Brandon tillatelse til å overføre noe, og jeg har ingen intensjon om å finansiere gjelden din.

Brenda lagde en avskyelig lyd.

“Der går hun igjen.”

Gjør alltid alt om seg selv.»

Jeg snudde meg mot henne.

«Brenda, du inviterte førti personer til en middag jeg betalte for, og så beordret du meg inn på kjøkkenet som om jeg var under deg.»

Hun løftet haken.

«Er du fortsatt sint på grunn av en stol?»

Jeg stirret på henne.

Så smilte jeg.

“Ingen.

Jeg er sint fordi du deltok i forsøket på å stjele virksomheten min.

Ansiktet hennes mistet farge.

Donald avbrøt.

«Disse anklagene hjelper ingen.»

Frances åpnet mappen sin.

“Herr.”

Whitmore, la oss fokusere på lånet.

Han nikket ivrig.

“Nøyaktig.”

Hun fortsatte.

«Cedar Bridge har gjennomgått låntakerens økonomiske situasjon.»

Gitt uregelmessighetene rundt din foreslåtte finansiering, kan vi ikke behandle den påståtte overføringen av Ms.

Reeds selskap som en legitim kilde til tilbakebetaling.»

Donald så lamslått ut.

«Men vi har andre alternativer.»

«Du er velkommen til å sende inn verifiserbare forslag gjennom advokat.»

Stemmen hans skjerpet seg.

“Og hvis vi ikke gjør det?”

Frances svarte jevnt.

«Så går vi frem i henhold til lånedokumentene og gjeldende lov.»

Brenda lente seg mot Donald.

«Du sa at långiveren ville samarbeide med oss!»

Han glefset: «Jeg prøver!»

Så snudde Brandon seg mot meg.

“Savannah, vær så snill.”

Du forstår ikke hva som skjer hvis denne eiendommen forsvinner.»

Jeg så på ham.

“Forklar det da.”

Han svelget.

«Mammas hus er bundet opp i garantiene.»

Donald kunne miste plassen.

Vi kunne miste alt.»

For første gang så Brenda oppriktig redd ut.

Jeg tenkte på det lille kjøkkenet der jeg hadde brukt sju timer på å lage mat.

Spisesalen der førti mennesker hadde sett på ydmykelsen min.

Huset som representerte stolthet og status for Whitmore-familien.

Så tenkte jeg på Laurel.

Mine ansatte.

Årevis med arbeid som kunne ha forsvunnet hvis planen deres hadde lyktes.

Brandon lente seg fremover.

“Kjære, jeg vet at jeg har gjort feil.”

Jeg følte en bølge av avsky.

«Ikke kall meg det.»

Stemmen hans sprakk.

“Vennligst.

Vi kan fikse dette.»

“Ingen.”

“Savannah—”

Jeg løftet hånden.

*Du ba meg ikke om å bygge en fremtid med deg.*

Du ba meg om å finansiere ødeleggelsen av min egen.

Han så bort.

Donald gned seg i pannen.

Så kremtet Frances.

«Det er én ting til du bør forstå.»

Hun kikket bort på Naomi, som nikket.

«Cedar Bridges investorer har blitt informert om den potensielle interessekonflikten.»

De nødvendige styringsprosedyrene er på plass.»

Donald rynket pannen.

“Hvilken konflikt?”

Frances så rett på ham.

“Fru

Reed er en av Cedar Bridges grunnleggere og en stor kapitalbidragsyter.

Stillhet.

Absolutt stillhet.

Brandon stirret på meg.

Brendas munn åpnet seg.

Donald så ut som om luften var blitt pustet ut av lungene hans.

«Hva?» hvisket han.

Frances fortsatte.

“Fru

Reed bidro til å etablere investeringsinitiativet som nå dekker lånet ditt.

Donalds ansikt ble grått.

Han så på meg.

Så hos Frances.

Så tilbake til meg.

“Er du långiveren?”

«Jeg er en investor», svarte jeg.

“Ikke din personlige bankmann.

Og jeg kommer ikke til å blande meg inn i den juridiske prosessen.»

Brandon grep tak i bordkanten.

«Men du kan hjelpe oss.»

Jeg så på ham et langt øyeblikk.

«Du hadde en kone som ville ha hjulpet deg med å løse et ærlig problem.»

Øynene hans fyltes.

“Savannah—”

«I stedet prøvde du å gjøre meg til løsningen uten mitt samtykke.»

Brenda begynte plutselig å gråte.

Jeg så på henne med forbauselse.

Dette var kvinnen som hadde beordret meg inn på kjøkkenet foran førti slektninger.

Nå tørket hun tårene fra kinnene.

«Vær så snill», hvisket hun.

“Det er mitt hjem.”

I et flyktig sekund syntes jeg synd på henne.

Så la hun til:

«Hvis du bare hadde lyttet til Brandon den dagen, ville ingenting av dette ha skjedd.»

Og all den sympatien jeg hadde følt forsvant.

«Nei, Brenda», svarte jeg stille.

«Ingenting av dette ville ha skjedd hvis du ikke hadde prøvd å stjele fra meg.»

***

Møtet ble avsluttet uten enighet.

Donald dro derfra og så beseiret ut.

Brenda nektet å snakke med meg.

Men Brandon ble værende ved døren til konferanserommet.

Naomi stilte seg mellom oss.

Han så forbi henne.

«Savannah, kan jeg spørre deg om én ting?»

Jeg nølte.

Så nikket han.

“Har du noen gang elsket meg?”

Spørsmålet fikk meg nesten til å le.

Han hadde spurt det som om det var jeg som hadde forrådt ham.

«Hver dag», svarte jeg.

Øynene hans ble røde.

“Hvordan kan du gjøre dette da?”

Jeg følte at noe inni meg endelig brøt løs.