«Denne påståtte overføringen er skrevet som en frivillig gave.»

Den prøver å omgå beskyttelsen du forhandlet frem ved å hevde at du personlig valgte å gi fra deg eierskapet ditt.

Jeg stirret på siden.

“Hvorfor seksti prosent?”

«Fordi det ville gi mottakeren effektiv kontroll over mange store selskapsbeslutninger dersom overføringen var gyldig.»

«Og Donald eier selskapet som mottar det.»

“Korrekt.”

Jeg følte meg kvalm.

Naomi åpnet et nytt dokument.

«Det finnes også en notarial bekreftelse.»

Ifølge papirene hadde jeg signert avtalen klokken 09:12 lørdagen før.

Bryllupsdagen min.

«Det er umulig», sa jeg umiddelbart.

“Hvorfor?”

«Klokken ni og tolv var jeg på blomsterhandlerens studio i Decatur og hentet nye arrangementer.»

“Kan noen bekrefte det?”

“Tre ansatte.

Og jeg betalte med kortet mitt.»

Naomi noterte det.

“Glimrende.”

Hun forklarte at signaturene, tidsstemplene og den påståtte notarialbekreftelsen måtte undersøkes uavhengig.

Så stilte hun et spørsmål jeg ikke hadde forventet.

“Hvor godt kjenner du Donald Whitmore?”

“Ikke særlig bra.”

Brandon sier at han eier flere næringseiendommer.

«Eier han Hawthorne Commons i Marietta?»

Navnet hørtes vagt kjent ut.

“Jeg vet ikke.”

Naomi snudde skjermen sin.

Et fotografi viste et kjøpesenter med falmet skilt, tomme butikkfasader og en aldrende mursteinsfasade.

Jeg hadde besøkt stedet for mange år siden.

Donald dukket opp i eierregistrene gjennom en rekke selskaper.

Naomi rynket pannen.

“Interessant.”

“Hva?”

«Holdingsselskapet hans har hatt en betydelig kommersiell gjeld.»

“Hvor betydelig?”

“Potensielt flere millioner dollar.

Jeg må bekrefte den nåværende situasjonen.»

Jeg stirret på skjermen.

Så dukket hele familiemiddagen opp i tankene mine igjen.

Onkel Donalds viktige gjester.

Brandons hastverk.

Insisteringen på at alt skal se perfekt ut.

Hadde den sammenkomsten handlet om mer enn å feire bryllupet vårt?

Hadde jeg uvitende laget middag til folk som var involvert i å stjele selskapet mitt?

Før jeg rakk å spørre, banket Naomis assistent på.

“Fru

Brooks, det er en beskjed fra fru.

Reeds regnskapsfører.

Melissa hadde sendt en e-post direkte til Naomi.

Emnelinjen lød:

**HASTER FORSLAG TIL BESKYTTENDE OMSTRUKTURERING**

Naomi åpnet den.

Meldingen anbefalte å flytte selskapets bankmyndighet og eiendeler til en midlertidig forvaltningsordning inntil tvisten med Brandon var løst.

Melissa hadde allerede forberedt dokumentene.

Hun tilbød seg til og med å føre tilsyn med overgangen personlig.

Først skyllet lettelsen over meg.

Melissa prøvde å hjelpe.

Men Naomi så ikke lettet ut.

Hun leste vedlegget to ganger.

Så spurte hun stille:

«Savannah, ga du regnskapsføreren din tillatelse til å utarbeide disse?»

“Ingen.

Hvorfor?”

Naomi lente seg tilbake.

«Fordi disse dokumentene ville gi Melissa uvanlig bred myndighet over forretningsdriften din.»

Munnen min ble tørr.

«Hun sa at hun ville beskytte meg.»

«Kanskje hun gjør det.»

Men vi signerer ikke noe før vi forstår nøyaktig hva det innebærer.»

Hun lukket filen.

**Det var første gang noen antydet at Melissa kanskje ikke var helt troverdig.**

Og jeg hatet tanken.

***

I løpet av den påfølgende uken delte livet mitt seg i to separate kamper.

Den første var emosjonell.

Brandon ringte hele tiden.

Da jeg sluttet å svare, sendte han meldinger vekslende mellom sinne og hengivenhet.

En morgen leverte han blomster til rekkehuset mitt.

Kortet lød:

“For alltid din.”

Vennligst kom hjem.

Den ettermiddagen sendte han en tekstmelding:

**Du forstår ikke hva du utsetter familien min for.**

Da:

**Slutt å snakke med advokater før dere ødelegger fremtiden vår.**

Jeg stirret lenge på de meldingene.

Han hadde fortsatt ikke bedt om unnskyldning for å ha ydmyket meg.

Han hadde ikke forklart de uautoriserte kredittkortbelastningene.

Og han hadde absolutt ikke forklart den forfalskede avtalen.

Den andre kampen var profesjonell.

Naomi ba meg om å endre passord, gjennomgå banktillatelser, varsle aktuelle finansinstitusjoner og ta vare på selskapets dokumenter.

Teknologikonsulenten min sjekket systemene våre for uautorisert tilgang.

Driftssjefen min, Calvin, hjalp til med å verifisere lagerbeholdning og leverandørkontoer.

Calvin var førtisju år gammel, en tidligere varehussjef med tre døtre og et talent for å løse problemer uten unødvendig drama.

Han hadde jobbet for meg siden min første butikk åpnet.

Da jeg forklarte hva som hadde skjedd, stirret han på meg.

«Mannen din prøvde å ta selskapet?»

«Det er det vi etterforsker.»

Calvin tok sakte av seg brillene.

«Jeg har aldri likt måten han snakket til deg på.»

Jeg så opp.

“Hva?”

«Han var alltid sjarmerende når det var kunder i nærheten.»

Men hver gang han besøkte etter at det var stengt, oppførte han seg som om du jobbet for ham.»

Jeg kjente et skarpt stikk.

“Hvorfor sa du ingenting?”

«Fordi du så lykkelig ut.»

Og jeg ville ikke være den ansatte som blandet seg inn i ekteskapet ditt.»

Han nølte.

«Men forrige måned spurte han hvilke leverandører som ville fortsette å sende varer hvis du midlertidig ikke var tilgjengelig.»

Brystet mitt strammet seg.

“Hva sa du til ham?”

«At han måtte spørre deg.»

Jeg satte meg ned.

Brandon hadde ikke lurt på hva som ville skje hvis jeg ble syk.