Foran meg strakte en slitt kabel seg over den dype avgrunnen til en annen plattform på motsatt side av sjakten – en avstand på minst tyve meter. Tidligere ville jeg ha nølt, lammet av høydeskrekk og frykt. Men nå, med den oppgraderte nevrale motoren som kalkulerte avstander, vindhastighet og tyngdekraft i sanntid foran øynene mine, så jeg det ikke som et sprang i døden. Jeg så det som en ligning som kunne løses.

Beregning fullført. Sannsynlighet for suksess: 84 prosent.

Jeg tok av i et kraftig sprang og grep tak i den tykke stålkabelen med begge hendene akkurat idet de første dronene skjøt forbi hodet mitt med knitrende elektrosjokkstråler.

Vindkastene rev i klærne mine, og armene brant av den plutselige belastningene, men jeg slapp ikke taket. Jeg svingte kroppen opp over kabelen, landet rullende på den andre siden og spratt opp på beina igjen før dronene rakk å snu seg i luften.

— Du slipper ikke unna, Clara! ropte stemmen til arkitekten gjennom en av dronenes høyttalere, nå fylt av en iskald, desperat irritasjon. — Du er ingenting uten oss!

Jeg så opp på dronen som hang noen få meter over meg, dens røde kameralinse stirrende direkte på ansiktet mitt. Det blå lyset under huden på kragebeinet mitt brant kraftigere nå. Uten å tenke meg om, løftet jeg hånden og rettet den mot luften, akkurat idet en kodesnutt dukket opp i bevisstheten min – en uautorisert kommando jeg ikke visste at jeg kunne.

Et lite gnistregn sprutet ut fra håndleddet mitt, og en skarp, digital puls skjøt gjennom luften.

Dronen stivnet midt i luften. Propellene ulte i protest et sekund, før den mistet kraften, falt ukontrollert ned i mørket og knuste mot bunnen av sjakten med et høyt smelldryss av plast og stål.

Jeg senket hånden og så på den. Jeg hadde ikke bare overlevd overføringen; jeg hadde begynt å kontrollere den.

Kapittel 6: Et nytt daggry over byen

Timer senere befant jeg meg i utkantene av byen, langt unna Nexus-konsernets skinnende tårn og sterile laboratorier. Her ute, mellom forlatte lagerbygninger og rustne jernbanespor, var luften tykk av kullos og regn, men for meg luktet den av frihet.

Jeg satt på kanten av et høyt tak, med bena hengende ut over kanten, og så solen bryte gjennom skyene i horisonten. Det første dagslyset farget himmelen i en dyp, klar blåtone – akkurat den samme fargen som den falmede tråden på min fars gamle hærknapp.

Hodet mitt var fremdeles fylt av hviskende koder og fjerne stemmer fra systemet jeg hadde rømt fra, men de mistet kraften for hver time som gikk. Jeg holdt dem nede med min egen vilje, med min egen historie, med minnene om hvem jeg var før de prøvde å gjøre meg til et produkt.

Arkitekten og konsernet trodde de hadde vunnet da de låste dørene bak meg i laboratoriet. De trodde de hadde fanget meg i sitt eget nettverk.

Men de forsto ikke én ting: Man kan ikke eie et menneske som allerede har tapt alt, og som ikke lenger er redd for å dø.

Jeg lukket øynene, tok en dyp innånding av den kalde morgeluften, og kjente den jevne, sterke pulsen slå i brystet mitt. Spillet var ikke over. Det hadde så vidt begynt. Og denne gangen var det jeg som holdt i koden.