Med et rykk som overrasket ham, kastet jeg hele kroppsvekten min fremover. Jeg slo albuen rett inn i magen på ham med en kraft som ble forsterket av den nevrale overbelastningen i systemet mitt. Arkitekten gispet etter luften og snublet bakover, og traff kanten på et knust konsollbord.

Jeg så ikke seg meg tilbake. Jeg løp mot den smale glippen i døren.

Hvert skritt føltes merkelig. Det var som å løpe i en drøm der bakken flyttet på seg under føttene mine, men overlevelsesinstinktet drev meg frem.

5… 4… 3…

Jeg kastet meg gjennom åpning akkurat idet det tunge stålet smalt sammen med et øredøvende drønn.

Dørene var stengt. Feberen slo imot meg fra den andre siden, men her ute var det mørkt. Jeg befant meg i en av de gamle, ufullstendige servicekorridorene som ikke fantes på de offisielle bygningskartene – et sted der ledningene hang løse fra taket, og lukten av støv og gammel olje fylte luften.

Jeg falt ned på knærne i mørket, pustet tungt og presset hendene mot det kalde brystet mitt der det blå lyset fremdeles pulserte under huden.

Kapittel 4: Skyggene i sjakt 7

Stillheten i servicekorridoren var lamslående. Det eneste som hørdes, var den svake, mekaniske summingen fra ventilasjonsanlegget og min egen uregelmessige pust. Jeg var alene, men jeg visste at det bare var midlertidig. Arkitekten og sikkerhetsfolkene hans ville finne meg. Med den nevrale protokollen aktiv i blodet mitt, var jeg ikke lenger bare en rømling; jeg var en levende sender, en GPS-brikke som sendte signaler direkte til Nexus-nettverket.

Jeg reiste meg langsomt opp og holdt meg til veggen for å holde balansen. Hodet verket, og hver gang jeg blunket, flimret det røde og blå tekster over synsfeltet mitt – systemfeil, synkroniseringsvarsler og sikkerhetsadvarsler som prøvde å tvinge meg til å vende tilbake.

«Ignorer dem,» sa en stemme inni meg. Det var min egen stemme nå, ikke skaperens, og ikke arkitektens. Min egen.

Jeg begynte å gå nedover korridoren i mørket, guidet av lyset fra noen blinkende nødlyssikringer lenger nede. Veggene her var dekket av gamle graffitimerker og kabler fra en svunnen tid, før konsernet tok over hele området. Dette var undersiden av byen, den delen som aldri ble vist på glatte reklameplakater eller i finansmagasiner.

Etter noen hundre meter kom jeg til en tung stålport med merkingen Sjakt 7 – Vedlikehold. Porten var ulåst, hengslene skjeve etter et eller annet gammelt sammenbrudd. Jeg dyttet den opp og tittet ut.

Utenfor strakte den enorme, underjordiske byen seg ut i et svimlende panorama. Dype avgrunner av betong og stål, der selvlagsbiler suste gjennom opplyste tunneler langt der nede, og over oss hang de glitrende skyskraperne til Nexus som kunstige stjerner i et evig mørke. Det var en verden bygd på data, penger og kontroll – den samme verdenen som hadde tatt fra meg alt jeg elsket.

Men mens jeg stod der i den kalde vinden som trakk opp fra sjakten, kjente jeg den blå pulsen ved halsen min endre takt.

Den slo ikke lenger i takt med arkitektens kommandoer. Den begynte å reagere på noe annet – på de svake, skjulte frekvensene som fløt gjennom byens gamle fibernettverk. Signaler fra andre som hadde rømt. Signaler fra folk som fremdeles husket hvordan det var å være menneske før skjermene tok over alt.

Jeg tok tak i kanten av jakken min – den nye jakken jeg hadde fått, selv om den manglet min fars gamle, slitte grønne stoff og messingknapp. Jeg lukket øynene et lite øyeblikk, kjente kulden bite i kinnet mitt, og tok mitt første skritt ut på plattformen.

De trodde de hadde gjort meg til en beholder. De trodde de kunne eie sjelen min fordi de lastet opp minnene mine i sine servere.

Men de tok feil. For hver gang dataene forsøkte å forme meg til en slave, lærte jeg meg å hacke deres egen virkelighet.

Jeg var ikke lenger bare Clara. Jeg var systemets verste mareritt – en levende feil i koden som nektet å bli slettet.

Kapittel 5: Flukten gjennom nettet

Det tok ikke lang tid før alarmsignalene begynte å ule i sjakten bak meg. Røde laserstråler kuttet gjennom støvet i luften, og lyden av svimlende raske droner som nærmet seg med hvinende rotorer, gjenlød mellom betongveggene.

— Der er hun! kom det skrikende gjennom en høyttaler langt nede i mørket. — Målrettet protokoll 89-B! Fang henne levende!

Jeg snudde meg og tok sats.