dataene hans, men når tvillingen trekker tilbake den livreddende flasken, knuses den døende skaperens ånd sakte. Clara kjemper imot, driver stemmen i hodet bort mens den opprinnelige skaperen gir opp. Hun slapper av og lar seg falle i armene til sin frelser, til hun ser veggskjermen. En sikkerhetsmekanisme ble aktivert, og overførte den nevrale protokollen til en annen kopp. Da hun så ned på halsen sin, kjente Clara det samme klare blå hjerteslaget under huden. Mannen som holder henne er ikke hennes frelser; Han er hennes mester. Når dørene lukkes ved feber, når nedtellingen 30 sekunder
Kapittel 2: Glassburets ekko og den kalde pulsen
Varmen i armene hans var falsk. Et øyeblikk hadde jeg trodd på det – at lukten av ozon og svidd metall som hang igjen etter skuddvekslingen, endelig skulle vike for trygghet. Men den blå gløden under huden på kragebeinet mitt fortalte en helt annen historie. Det var ikke et hjerte som slo der lenger. Det var en logikkopsats, en fremmed rytme som synkroniserte seg med de blinkende varsellysene i taket.
Mannen som holdt meg, løsnet grepet, men bare så mye at han kunne trekke seg et skritt tilbake og se på resultatet av sitt eget verk. Han hadde ikke på seg militæruniform lenger, men den skarpe, mørke grå dressen til en sjefarkitekt fra Nexus-konsernet. Ansiktet hans var fullstendig blottet for medlidenhet; det var det samme ansiktet som hadde stirret på skjermene da den opprinnelige skaperens ånd ble brutt ned linje for linje.
— Du trodde vel ikke virkelig at du var fri, Clara? hvisket han. Stemmen hans var lav, nesten kjærlig, men den skar gjennom rommet som en skalpell. — En beholder er bare en beholder til den er fylt. Og nå er du fullstendig oppdatert.
Jeg forsøkte å presse meg opp fra det kalde, perforerte metallgulvet, men lemmene mine nektet å lystre på vanlig måte. Det føltes som om musklene mine ble styrt av usynlige tråder – en digital forsinkelse på et halvt sekund mellom tanke og handling.
Nedtelling: 28 sekunder.
Den røde varselsteksten blinket i øyekanten min, ikke lenger som et eksternt bilde på en veggskjerm, men direkte projisert på netthinnen min gjennom den nye nevrale protokollen. Tallene tikket ubønnhørlig nedover.
27… 26…
Rundt oss var laboratoriet et eneste stort slakteri av knust glass, røykende datamaskiner og sprukne væsketanker. Den døende skaperen, mannen som hadde forsøkt å befri oss ved å trekke den livreddende flasken vekk fra systemet, lå livløs mot en av de veltede serverreolene. Hans kamp var over. Stemmen hans i hodet mitt – den som hadde advart meg, som hadde kjempet for å holde personligheten min intakt mot dataoverføringen – var nå redusert til et svakt, døende ekko, som et fjernt radiostøy i bakgrunnen av en enorm, kald maskinpark.
De kan ikke eie meg, tenkte jeg desperat, mens jeg prøvde å rive meg løs fra den fremmede bevisstheten som forsøkte å overta sanseinntrykkene mine. Jeg er Clara.
— Du er et arkiv, Clara, svarte arkitekten mens han rettet på mansjettknappene sine og så uinteressert på den døende kroppen på gulvet. — Ingenting mer. Den opprinnelige skaperen var sentimental. Han trodde at menneskelig bevissthet kunne reddes inn i et digitalt skall uten at verdien gikk tapt. Men data trenger en eier. Og nå eier Nexus-konsernet hver eneste minnebit du bærer på.
21… 20…
Luften i rommet ble tyngre. Feberen – den overopphetede reaksjonen fra serverne som tømte sine siste reservestrømmer gjennom rommet – slo mot oss som en bølge av damp. Dørene til karantenesonen begynte å sige igjen med et tungt, hydraulisk stønn. De var laget av tykt, eksplosjonssikkert stål, designet for å holde en biologisk eller digital katastrofe inne i denne isolerte fløyen av bygningen.
Hvis de dørene lukket seg helt, ville vi være stengt ute fra resten av verden. Ingen utvei. Ingen redning. Bare et sterilt mausoleum fylt med knust teknologi og en ny mester som holdt i fjernkontrollen.
Kapittel 3: Fragmenter av en ekte sjel
Den blå pulsen ved halsen min slo raskere nå. Hver gang lyset pulserte, glimtvis flashet minner som ikke var mine egne, gjennom hodet mitt: lange korridorer i hvitt stål, endeløse linjer med koding, kalde ansikter som stirret ned i mikroskoper, og lyden av en hard, metallisk stemme som gjentok protokollnumre.
De forsøkte å slette meg. De prøvde å fylle det tomme karet med sin egen bedriftssoldat, en programmert kopi av den ideelle arbeideren som aldri stilte spørsmål, aldri følte frykt og aldri gråt over en knust hærjakke eller en tapt far.
Men et sted dypt inne i systemet, under de nye brannmurene og de krypterte filene, satt det fremdeles noe gjenstridig igjen. Det var lukten av cedertreskap. Det var den skjeve, blå tråden knyttet rundt en messingknapp. Det var kulden fra grøften den morgenen stefaren min kastet jakken min i.
De kan ikke slette det, tenkte jeg, og kjente en brennende vrede stige opp fra magen – en menneskelig, ulogisk vrede som ingen algoritme kunne forutse. Det er mitt.
Arkitekten tok et skritt mot meg og strakte ut en hånd for å gripe tak i skulderen min igjen. — Ikke gjør det vanskeligere enn det er, barn. Du skal opp til hovedserveren for fullstendig synkronisering. Om et minutt kjenner du ikke engang navnet ditt lenger.
12… 11… 10…
Dørene var nesten igjen. Bare en smal glippe av mørk gangetid slapp igjennom det synkende stålmassivet.
