KAPITTEL 4: Dommen
Don Ernesto reiste seg sakte fra stolen. Han støttet seg til kjeppen sin, gikk bort til det store stuevinduet og så ut mot regnet som falt over hagen.
— Karrieren din ødela du selv i ettermiddag, herr Santillán, sa Don Ernesto rolig. — Da du valgte å oppføre deg arrogant overfor en mann som ba om en enkel tjeneste, viste du at du ikke er skikket til å lede andre mennesker.
Han snudde seg mot Licenciado Sandoval, som sto taus ved døren.
— Sandoval, sa Don Ernesto.
— Ja, Don Ernesto?
— Du vil i kveld utstede en avskjedigelse for både herr Santillán og frøken Cárdenas på grunn av grovt brudd på konsernets etiske retningslinjer og tap av tillit. De vil motta sin lovfestede sluttpakke, men de vil ikke lenger ha adgang til noen av våre filialer eller våre samarbeidende finansinstitusjoner.
Paulina utstøtte et dempet skrik og tørket ansiktet med hendene, mens Rodrigo sank sammen mot en stolrygg, fullstendig knust.
— Og når det gjelder Reforma-filialen, fortsatte Don Ernesto og så direkte på Diego Morales, — trenger vi en ny ledelse. En ledelse som forstår at hver eneste person som trår over den terskelen – enten de kommer i skreddersydd dress eller med en slitt tøyveske – skal møtes med samme faglige dyktighet og menneskelige verdighet.
Don Ernesto gikk bort til Diego og la sin store, rynkete hånd på den unge mannens skulder.
— Unge Morales… Du har jobbet i arkivet i tre år uten at noen har lagt merke til din grundighet. Fra og med i morgen tidlig er du konstituert filialleder for Royal Bank på Reforma. Sandoval vil sørge for at du får den nødvendige opplæringen og støtten fra hovedkontoret.
Diego sperret opp øynene i sjokk. — Don Ernesto… Jeg… Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg har ingen direktørutdanning…
— Du har det viktigste som ingen universitet kan lære deg, sønn, svarte Don Ernesto med et varmt smil. — Du har et øye for Mennesket. Alt det andre om renter, aksjer og kreditter skal vi lære deg på kort tid.
KAPITTEL 5: En ny morgen på Reforma
Neste morgen klokken åtte skinte solen opp over Paseo de la Reforma. Regnet fra dagen før var forsvunnet, og luften var frisk og klar.
Utenfor Royal Bank of Mexico sto dørene åpne.
Diego Morales var kledd i sin enkle, men rene mørkeblå dress. Han sto bak den store disken i marmorhallen og gikk personlig gjennom dagens avtaler sammen med det nye personalet som var blitt hentet inn fra hovedkontoret.
Klokken kvart på ti gikk dørene opp på nytt.
En eldre kvinne i en slitt kåpe, med en kurv fylt av hjemmebakte empanadas som hun solgte på gaten, trådte forsiktig inn i hallen. Hun så seg usikkert om, skremt av de høye takene og marmorgulvet.
Diego så henne umiddelbart. Han la fra seg pennene sine, gikk rundt disken med et varmt, ærlig smil, og rykket frem en stol for henne.
— Djevdag, señora, sa Diego mykt. — Velkommen til Royal Bank. Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?
Kvinnen smilte usikkert og dro frem en liten sparebok. — Jeg… jeg skulle gjerne ha satt inn noen få pesos fra salget mitt i dag, gutt… men jeg vet ikke om dette er feil sted for meg?
— Dette er akkurat det rette stedet for deg, svarte Diego og tilbød henne en kopp varm kaffe. — Her behandler vi alle med samme respekt.
Ute på fortauet, på den andre siden av den travle avenyen, sto Don Ernesto Aguilar og så inn gjennom de store glassvinduene. Han nikket rolig for seg selv, slo sammen kjeppen sin, og gikk videre nedover Paseo de la Reforma med den samme stødige roen som han alltid hadde båret – trygg på at bygningen hans endelig hadde fått en sjel som var verdig navnet den bar.
