Diego Morales sto fremdeles ved kopimaskinen. Han hørte hvert eneste ord av oppgjøret. Rolig tok han opp den lille, gule papirlappen fra lommen, gikk bort til de to panikkslagne lederne og la den midt på disken mellom dem.

— Han mistet denne da du avviste ham, Paulina, sa Diego rolig. — Det er et kontonummer og en adresse.

Rodrigo kastet seg over lappen som om det var en livbøye i et havari. Han tastet inn de ni sifrene på den nærmeste dataterminalen med skjelvende fingre. Systemet brukte tre sekunder på å hente opp filen.

Da skjermen lyste opp, stoppet pusten til både Rodrigo og Paulina.

Konto: 001-99842-AGUAR.Eier: Don Ernesto Aguilar Viteri.Disponibelt saldo: 842 000 000 MXN (Åtte hundre førtiåtte millioner pesos).Status: Frosset på eiers anmodning klokken 14:15.Notat fra eier: “Filial Reforma mangler grunnleggende menneskelig respekt og faglig kompetanse. Behandling stanset inntil ledelsen utviser verdighet.”

Paulina sank ned på en stol og tørket en tåre som ødela den dyre sminken hennar. — Vi er ferdige… Vi kommer aldri til å få jobb i finansbransjen i denne byen igjen.

KAPITTEL 3: Huset på Insurgentes Sur

Klokken syv samme kveld stanset en svart, eksklusiv privatbil utenfor Insurgentes Sur 402.

Det var ikke et luksuriøst palass i Lomas de Chapultepec, men en vakker, gammel kolonibygning i to etasjer med en rolig hage foran. Det var her Don Ernesto Aguilar bodde – i det samme huset som hans familie hadde eid i tre generasjoner, langt unna den prangende luksusen som folk som Paulina og Rodrigo trodde var definisjonen på rikdom.

Rodrigo og Paulina steg ut av bilen. Begge var våte av regnet, for i sin hastverk hadde de glemt å ta med paraplyer. De var likbleke, skjelvende og bar på en tykk mappe med blomster, unnskyldningsbrev og dokumenter som gjenåpnet kontoen med alle tenkelige privilegier.

Bak dem kom en annen bil. Ut steg konsernets juridiske direktør, Licenciado Sandoval, med et strengt og uforferdet blikk.

— Hvis dere roter det til nå, sa Sandoval lavt før de gikk opp trappen, — vil jeg personlig sørge for at dere begge jobber med å sortere søppel i kommunen resten av era yrkesaktive liv.

De banket på den store treporten.

Et øyeblikk senere ble døren åpnet av en eldre tjener som ba dem tre inn i den varme, trepanelte stuen. Ved den store peisen satt Don Ernesto Aguilar. Han var kledd i en enkel, grå ullgenser, tøfler, og holdt en kopp varm te i hendene. På bordet ved siden av ham lå den samme slitte tøyvesken og det gule notesboken.

Rett ved siden av lenestolen hans sto arkivassistenten Diego Morales.

Rodrigo og Paulina stivnet da de så Diego.

— Diego?! utbrøt Rodrigo vantro. — Hva… hva gjør du her?

Diego så rolig på sin overordnede uten å svare. Don Ernesto tok en slurk av teen sin, satte koppen rolig fra seg og så på de tre personene som sto skjelvende på teppet foran ham.

— Unge Morales kom hit for en time siden, sa Don Ernesto med sin dype, rolige stemme. — Han kom ikke for å be om penger. Han kom ikke for å redde sin egen stilling. Han kom fordi han fant den lille papirlappen min på gulvet, og han mente at en gammel mann som var blitt behandlet dårlig, fortjente å få sine papirer levert tilbake med respekt.

Paulina tok et skritt frem, med hender som ba om nåde.

— Don Ernesto… å, guder, Don Ernesto! sa hun med en stemme som knakk i tårer. — Jeg ber deg om tilgivelse! Jeg visste ikke hvem du var! Om jeg bare hadde kjent navnet ditt, om jeg bare hadde visst om aksjene dine…

Don Ernesto løftet en hånd, og ordene hennes stoppet tvert.

— Det er nettopp det som er kjernen i saken, panienka Cárdenas, sa Don Ernesto mildt, men med et blikk så skarpt som stål. — Du behandler folk med respekt bare når du vet at de har penger eller makt. Hvis du trodde jeg var en fattig gammel mann uten ressurser, mente du at det var helt i orden å la meg sitte i et hjørne, å snakke ovenfra og ned til meg, og å nekte meg den hjelpen jeg ba om.

Han snudde seg mot Rodrigo Santillán.

— Og du, herr Santillán… Du har vært i banksektoren i tjue år, sier du. Men på de tjue årene har du glemt at en bank ikke er bygget av marmor og glass. Den er bygget på tillatelse og tillit fra de menneskene som plasserer sine livsverk hos dere. Du sjekket ikke datamaskinen fordi min klesdrakt ikke passet inn i ditt bilde av en verdig klient.

Rodrigo bøyde hodet så dypt at haken nesten berørte brystet. — Jeg tok feil, sir… En fryktelig feil. Jeg vil gjøre alt du ber om. Jeg vil jobbe uten lønn, jeg vil avgi min bonus… bare ikke ødelegg min karriere.