Diego Morales, den 27 år gamle arkivassistenten, sto ved kopimaskinen noen meter unna. Hendene hans skalv svakt da han samlet sammen en bunke med ukesrapporter. Han så på det tomme bordet der Don Ernesto hadde etterlatt en liten, gul papirlapp – en lapp som hadde falt ut av det slitte notesboken da starte mannen ble avvist.
Diego gikk rolig bort, bøyde seg ned og plukket opp lappen.
På papiret var det skrevet ni siffer med en stødig, gammeldags håndskrift, og under sto et enkelt gatenavn: Insurgentes Sur 402.
Diego stakk lappen i lommen. Noe i magen fortalte ham at ordene Don Ernesto hadde uttalt ved døren – «Det du gjør i dag, vil få alvorlige konsekvenser» – ikke var en tom trussel fra en bitter gammel mann. Det var en advarsel fra noen som visste nøyaktig hva han eide.
KAPITTEL 1: Det skjulte arkivet
Klokken nærmet seg fem på ettermiddagen, og banken stengte dørene for publikum. Paulina og Rodrigo gjorde seg klare til å gå for å spise middag på en eksklusiv restaurant i Polanco, da den interne direktørtelefonen på Rodrigos biro begynte å ringe.
Det var ikke en vanleg samtale. Ringetonen var den spesielle, høye klingen som var reservert for hovedkontoret i New York og konsernets øverste styre.
Rodrigo rettet seg opp i ryggen, klarerte stemmen og løftet røret.
— Santillán, Royal Bank Reforma, sa han med sin mest profesjonelle stemme.
— Rodrigo? Stemmen i den andre enden tilhørte Licenciado Gabriel Sandoval, konsernets øverste juridiske direktør i Mexico. Stemmen var rasende, blottet for den vanlige korrekte tonen. — Hva i helvete er det som foregår på din filial i dag?
Rodrigo stivnet. — Unnskyld, Licenciado? Alt har kjørt helt etter boken her i dag. Vi har hatt en utmerket dag med tre nye investeringskontoer i privatmarkedet…
— Tøyseprat! avbrøt Sandoval så hardt at det spraket i høyttaleren. — For tjue minutter siden mottok hovedstyret en formell, elektronisk overføringsstans fra Aguilar & Sons Holding. Samtlige konti tilhørende konsernet er frosset med umiddelbar virkning, og instruksen oppgir kynisk og uprofesjonell behandling på Reforma-filialen som direkte årsak!
Rodrigo kjente blodet renne ut av ansiktet sitt. — Aguilar & Sons Holding? Men… det er jo konsernets største private eiendomseier! De eier bygget vi sitter i! De eier hele kvartalet!
— Nettopp, sa Sandoval kaldt. — Og Don Ernesto Aguilar, grunnleggeren og majoritetsaksjonæren i hele konsernet, gikk personlig inn på din filial i ettermiddag for å avklare en teknisk sperre på sin private reservekonto etter en systemoppdatering i natt. Han ville ikke ringe sine advokater; han ville se hvordan hans egne ansatte behandlet vanlige folk når ingen kjente navnet hans!
Rodrigo mistet nesten telefonrøret. Han snudde seg sakte mot disken der Paulina sto og speilet seg i glassveggen.
— Hva… hva sa du at han het? stammet Rodrigo.
— Don Ernesto Aguilar! skrek Sandoval. — Han som eier skjøtet på bygningen din! Han som finansierte åpningen av Reforma-filialen for tjue år siden! Styret har innkalt til et krisemøte om tretti minutter. Hvis de kontoene ikke gjenåpnes og Don Ernesto ikke mottar en personlig uforbeholden unnskyldning før klokken ni i morgen tidlig, mister du ikke bare stillingen din, Rodrigo. Du, din henholdsvise assistent og hele ledelsen på filialen vil bli saksøkt for grovt pliktbrudd og tap av konsernets omdømme!
Telefonlinjen ble brutt med et skarpt klikk.
KAPITTEL 2: Panikk i Polanco
Rodrigo ble stående urørlig mens svetten piplet frem på pannen hans. Paulina gikk smilende bort til ham med vesken over skulderen.
— Er alt i orden, Rodrigo? Du ser helt blek ut. Skal vi gå?
— Paulina… hvisket Rodrigo med en stemme som knakk fullstendig. — Den gamle mannen med kjeppen… han med den slitte tøyvesken og gult notesbok…
— Han stakkaren? Hva er det med ham?
— Det var Don Ernesto Aguilar, hvisket Rodrigo. — Han eier bygget. Han eier banken. Han eier alt.
Paulina stoppet midt i et skritt. Papirposen med hennar dyre kosmetikk glapp ut av hendene hennes og traff marmorgulvet med et tørt dunk.
— Hva… hva mener du? Det er umulig! Han så ut som en tigger! Han ba om hjelp til en konto som om han ikke hadde salt i maten!
— Han testet oss! ropte Rodrigo i panikk og grep tak i skuldrene hennes. — Han testet oss, og du kastet ham ut! Du ba ham gå til en offentlig filial! Du ba ham sitte ved siden av folk som drakk kaffe!
— Jeg?! skrek Paulina, og stemmen hennes steg til et hissig hvin. — Det var du som nektet å sjekke datamaskinen! Du sa at du hadde jobbet i banken i tjue år og ikke trengte å sjekke noe som helst! Du ba ham gå fordi han forstyrret de «andre» klientene!
