Knapt tre dager hadde gått siden farens begravelse da Javier sluttet i jobben, lovet å kjøpe moren en leilighet og tilbød søsteren 180 000 euro med en sikkerhet som gjorde Clara målløs.

Faren hans hadde ikke lagt en felle for svigersønnen sin.

Han hadde forlatt tiden.

Det er på tide at datteren hans ikke selger huset mens hun fortsatt oppbevarer Andrés’ briller i en skuff.

Det er på tide at hun gråter før hun signerer.

Det er på tide at hun forstår forskjellen på å dele et liv og å gi en annen person retten til å bestemme over det.

Clara brettet det blå slipset og la det i en eske sammen med flere fotografier, en antikk klokke og snekkermålebåndet som faren hennes alltid hadde i lommen når han fikset noe.

Så lukket han skapet.

Han slo av lysene.

Idet han gikk, så han på fasaden i noen sekunder.

Jeg visste ikke om jeg noen gang ville selge det huset.

Kanskje det.

Kanskje ikke.

Men da hun lukket døren, bar hun ikke lenger på Javiers planer, Pilars forventninger eller Sonias gjeld.

Han bar bare én ting i hånden.

Nøkkelen.

Og for første gang på mange år hadde ingen bestemt for henne hvilken dør hun skulle åpne.