Og Sonia kom inn og spurte direkte:

– Så, når vil mine 180 000 euro være tilgjengelige?

DEL 3

Spørsmålet landet på inngangsdøren med en likegyldighet som gjorde Clara enda mer forvirret enn beløpet.

Sonia hadde vesken sin slengt over skulderen og en plastmappe under armen. Pilar, bak henne, holdt mobiltelefonen sin åpen mot en nettside for eiendomsmegling.

Javier bleknet.

Clara trengte ikke å spørre hva disse tingene betydde.

De hadde allerede gått fra å fantasere til å planlegge.

Pilar var den første som prøvde å glatte ut ting.

«Vi vil ikke lage noen problemer, datter. Javier sa at det hadde vært en komplikasjon med papirarbeidet.»

Klara så på mannen sin.

– Det er ingen komplikasjoner.

Sonia rynket pannen.

– Så de 180 000 går fortsatt videre?

Javier forble ubevegelig.

I årevis ville Clara ha gått god for ham. Hun ville ha lett etter en vennlig setning, en unnskyldning; kanskje ville hun ha sagt at de fortsatt studerte ham for å unngå å få mannen hennes til å se dårlig ut foran familien hans.

Denne gangen sa han ingenting.

Javier måtte innse sine egne ord.

«Nei», innrømmet han til slutt.

Sonia blunket.

-Ikke nå?

– Jeg kan ikke love deg de pengene.

– Men du har jo allerede lovet meg det.

-Jeg vet.

Pilar løftet mobiltelefonen sin litt.

– Og leiligheten?

Javier tok et dypt pust.

– Det kan jeg heller ikke love.

Moren hennes så umiddelbart på Clara.

– Har du ombestemt deg?

Den setningen fikk noe til å klikke inni henne.

Javier hadde tatt alle avgjørelsene.

Javier hadde fordelt en eiendom hvis beløp han ikke engang visste.

Javier hadde provosert frem disse forventningene.

Men nå var det Clara som så ut til å ta noe fra henne.

«Jeg sa aldri at jeg skulle kjøpe noen leilighet», svarte han rolig.

Pilar virket overrasket.

– Ja, kjære, men dere er et ektepar.

– Nettopp. I et ekteskap tilbyr ikke den ene personen hundretusenvis av euro av den andres penger uten å diskutere det først.

Sonia snudde hodet mot broren sin.

– Du sa at det var avgjort.

Javier svelget tungt.

– Jeg trodde det ikke ville være noe problem.

– Trodde du det, eller visste du det?

Han svarte ikke.

For første gang forsto Sonia hva som hadde skjedd.

Hun åpnet mappen hun bar under armen. Inni lå budsjetter, regnskaper fra hennes lille dekorasjonsfirma i Torrejón og et bankforslag om å refinansiere flere gjeldsposter.

– Jeg har regnet ut de pengene.

– Sonja…

«Jeg har ikke signert noe ennå», avbrøt han. «Gudskjelov.»

Tonen hans var ikke aggressiv.

Det var verre.

Han hørtes skuffet ut.

Han la dokumentene bort og forlot huset.

Pilar ble værende noen minutter til. Hun forklarte at hun hadde funnet en leilighet i første etasje i Coslada som hun likte, at hun bare hadde spurt om priser, og at hun aldri ville ha begynt å se på eiendommer hvis hun hadde visst at situasjonen var annerledes.

Clara ville tro henne.

Men på Pilars mobiltelefonskjerm var det seks annonser lagret som favoritter.

Da hun endelig gikk, lukket Javier døren og gikk tilbake til kjøkkenet.

Han satt i den samme stolen der han dager før hadde annonsert sin avgang.

Denne gangen var det ikke noe smil.

«Det er det,» sa han. «Du har fått det du ville ha.»

Clara la nøklene igjen på disken.

– Hva tror du han ville?

– Moren min er helt knust. Sonia synes jeg er en idiot.

– Jeg forårsaket ikke det.

– Men det går gjennom testamentet.

– Det skjer fordi du lovet ting som ikke var dine.

Javier hvilte albuene på bordet.

Han forble stille i flere sekunder.

Så sa han noe annet.

Noe som, for første gang siden tapet av Andrés, ikke hørtes ut som overlegenhet.

– Jeg trodde jeg endelig kunne ta vare på alle.

Klara så på ham.

Jeg kjente den siden av ham.

Javier hadde vokst opp med en fraværende far og en mor som jobbet med rengjøring av kontorer om kvelden. Fra han var 16 år hadde han hjulpet til hjemme. Da Sonia trengte penger til studiene, bidro han. Da Pilar hadde problemer med oppvarmingen, betalte han for reparasjonene.

Å forstå det ga oppførselen hans en forklaring.

Men ikke en begrunnelse.

– Og jeg? – spurte Clara.

Javier så opp.

-At?

– Da du bestemte deg for å ta vare på alle, når tenkte du på hva din kone trengte tre dager etter at hun mistet faren sin?

Javier åpnet munnen.

Det ble ikke mottatt noe svar.

Klara fortsatte.