Det mest urovekkende var at ingen ennå visste hvor mye hun hadde arvet.
Clara hadde bodd sammen med Javier i Alcalá de Henares i 17 år. Ekteskapet deres hadde aldri vært perfekt, men frem til da hadde hun kalt visse vaner hos mannen sin for «små særegenheter»: å låne ut bilen uten å spørre henne, organisere familiemåltider hjemme uten å gi henne beskjed, bruke hele helger på å hjelpe moren sin og så annonsere det som om det allerede var bestemt.
Clara protesterte noen ganger.
Javier ga alltid det samme svaret:
– Det er ikke nødvendig å gjøre alt til et problem.
Og hun ville til slutt gi etter.
Men etter tapet av faren, Andrés Romero, forandret noe seg.
Den morgenen satt Javier på kjøkkenet med en kopp kaffe da han annonserte at han hadde sendt inn sin oppsigelse fra logistikkselskapet der han hadde jobbet i 29 år.
«Det er på tide at jeg levde litt,» sa han. «Med det faren din etterlot seg, er det ingen vits i at jeg fortsetter å jobbe til jeg er 67.»
Clara forble ubevegelig.
– Vi har ikke åpnet testamentet ennå.
– Clara, faren din hadde huset i Guadalajara, tomten i Brihuega, investeringer … Du trenger ikke å være advokat for å forstå det.
Så kom den andre overraskelsen.
Javier forklarte at moren hans, Pilar, hadde bodd i årevis i en leilighet i tredje etasje uten heis, så han tenkte på å kjøpe henne en liten leilighet i første etasje.
Så nevnte han søsteren sin, Sonia.
– Butikken din har slitt i flere måneder. Med 180 000 euro kunne du kvitte deg med gjelden din og starte på nytt.
Clara så på ham som om hun lyttet til noen andre.
– Har du snakket med dem?
Javier så bort.
Den gesten svarte før ordene hans.
Ja.
Han hadde ikke bare snakket.
Han hadde allerede gitt løfter.
To dager senere dro Clara til kontoret til advokaten som håndterte farens dødsbo. Javier dukket opp uanmeldt akkurat idet de skulle til å begynne.
Han kom inn, trakk frem en stol og sa:
– Dette påvirker meg også.
Advokaten lukket saken.
– Arven tilhører Clara. Hun bestemmer hvem som blir værende under dette møtet.
Javier så på kona si og ventet på hennes vanlige svar.
Svaret som unngikk konflikter.
Svaret som lot ham bli.
Men Clara husket husene Pilar allerede så på på nettet. Hun husket Sonias meldinger der hun feiret at «endelig ville alt bli ordnet». Hun husket at ingen hadde spurt henne hva hun ville gjøre med huset der faren fortsatt hadde brillene sine på kommoden.
– Jeg vil snakke med ham alene.
Javier reiste seg sakte.
– Ikke signer noe uten å rådføre deg med meg.
Advokaten svarte:
– Hun trenger ikke autorisasjon for å vite hva farens avgjørelser er.
Da døren lukket seg, følte Clara noe hun skammet seg over å innrømme.
Lettelse.
Advokaten åpnet mappen igjen og pekte på en klausul.
– Faren hans ga ham svært spesifikke instruksjoner om huset.
Klara lente seg fremover.
Og da hun hørte den første setningen, innså hun at alle Javiers løfter nettopp hadde løpt ut av fast grunn under føttene hans.
DEL 2
Andrés hadde ikke satt eiendelene sine på en felleskonto. En betydelig del var beskyttet, og eventuelle avgjørelser angående huset, investeringer og fremtidig salg avhengte utelukkende av Clara.
«Faren hennes ville at hun skulle få tid», forklarte advokaten. «Det er på tide å bestemme seg for hva det huset betydde før noen gjorde det om til penger.»
Clara svelget.
– Kan Javier ta opp lån ved hjelp av disse eiendelene?
– Han kan sette seg i gjeld. Det forplikter verken boet eller deg.
Da hun gikk, ventet Javier på henne i gangen.
-Hvor mye er det?
– Det er nettopp problemet. Først sluttet du i jobben. Så lovet du penger og et hus. Og først nå spør du hvor mye det er igjen.
Under reisen forklarte Clara bare det som var nødvendig.
Javier spente seg.
– Så faren din stolte aldri på meg.
– Hvorfor tolker du min evne til å ta avgjørelser som et angrep mot deg?
Han svarte ikke.
Da Javier kom hjem, hadde mobiltelefonen hans fire meldinger fra Sonia og tre anrop fra Pilar.
«Vi må få dette oppklart før moren min fortsetter å lete etter leiligheter», mumlet han.
Klara snudde seg.
Leter du fortsatt?
Javier nølte.
– Han bare ser på.
– Ring henne.
-Nå?
– Nå. Og si til ham at du ikke kan love ham et hjem.
Javier knyttet kjeven sammen.
– Du får meg til å se latterlig ut.
– Nei. Jeg ber deg om å korrigere et løfte som ble gitt med andres penger.
Men før han rakk å ringe, ringte det på døren.
Pilar og Sonia var på den andre siden av døren.
