Hjemme i det lille leirehuset var det mørkt og stille. Mateo tente den gamle parafinlampen. Det flakkende lyset kastede skygger på de nakne veggene. Han gikk bort til bordet, tok ut tøyposen, men denne gangen helte han ikke pengene ut for å telle dem. Han la posen pent på hyllen ved siden av farens gamle, slitte bibel.

Han gikk ut på trammen og satte seg. Natten var sval nå. Stjernene skinte over de tørre åssidene, fjerne og klare, som små lykter på himmelen. Mateo trakk pusten dypt inn. For første gang på mange måneder kjente han ikke den tunge klumpen i magen.

Han reiste seg ikke opp da han hørte lyder lenger nede i veien. Han visste hvem som kom. Det var ingen gjenferod, ingen krevende fordringshavere. Det var bare vinden som strøk gjennom maisåkrene, og løftet om en ny dag som ikke krevde at han skulle være en helt, men bare den han var: en sønn som hadde holdt sitt ord.

Mateo så opp mot stjernene og hvisket ut i mørket, så lavt at bare natten kunne høre det: — Vi klarte det, pappa. Vi klarte det.

Og der, i det stille mørket over San Miguel de los Naranjos, virket det som om til og med bekken, som hadde vært tørr og stum så lenge, gav fra seg et svakt, fjernt brus av vann som endelig fant veien hjem.

Årene som fulgte i San Miguel de los Naranjos ble husket som de hardeste i manns minne, men for Mateo ble de årene som formet ham til en mann.

Tørken slapp etterhvert taket, og jorden på Salcedo-ranchen begynte å gi avling igjen. Mateo arbeidet seg opp fra stallgutten til å bli en av don Evaristos mest betrodde menn. Han lærte seg å regne, å lese tykke bøker om jordbruk, og å se på jorden ikke bare som hardt arbeid, men som en levende partner.

Hver søndag gikk han til kirkegården, til den enkle steinen uten navn hvor faren hans lå begravet. Han hadde aldri råd til å kjøpe en stor marmorplate, slik de rike godseierne gjorde. Men han sørget for at det alltid vokste friske, grønne planter rundt graven, og at jorden alltid var luket og ren.

En kveld, da han var blitt nitten år gammel og sto på verandaen til hovedhuset med utsikt over de grønne maisåkrene, kom don Evaristo ut med to glass kald limonade. Den eldre mannen var blitt litt lut i ryggen, men øynene var like skarpe.

Han strakte det ene glasset til Mateo. — Du tenker på faren din igjen, gjør du ikke?

Mateo tok imot glasset og nikket svakt. — Hver eneste dag, don Evaristo.

Godseieren tok en slurk og så utover markene der solen var i ferd med å gå ned i et flammende hav av gull og purpur. — Vet du hva det beste med denne jorden er, Mateo? spurte han lavt.

— At den aldri glemmer hvem som steller med den?

Don Evaristo lo lunt. — Nei. Det beste med jorden er at den ikke bryr seg om hvem som eier den på papiret. Den gir sin frukt til den som gir den sitt svette og sin ære. Akkurat slik din far lærte deg.

Mateo så ned på sine egne hender. De var ikke lenger de skjelvende, såre hendene til en trettenårig gutt som gråt på et gulv av jord. De var harde, sterke og fylt av en ro som kom fra å vite nøyaktig hvem man var og hvor man kom fra.

Han løftet glasset mot horisonten, der kvelden senket seg som et svalt teppe over landskapet. Faren hans hadde ikke etterlatt seg land, penger eller hus. Men han hadde etterlatt seg noe langt mektigere: et urokkelig ord. Og for Mateo var det mer enn nok til å bygge en hel fremtid på.