Mateo kjente at skammen brant i kinnene. Han ville helst synke gjennom gulvet. — Jeg vet det er for lite — hvisket han, med en stemme som endelig brast. — Men gi meg noen måneder til. Jeg skal vokse meg større. Jeg skal arbeide dobbelt så hardt. Jeg skal betale hver eneste peso, det svær jeg på graven til pappa.

Don Evaristo lot være å svare med en gang. Han tok en mynt mellom fingrene, snudde den og betraktede den lenge. Så så han på Mateos opprevede skjorte, de hovne knokene etter slåsskampen med Tomás, og de mørke ringene under de altfor store øynene.

— Mateo — sa don Evaristo til slutt, og stemmen hans var mer lavmælt nå, nesten mild. — Vet du hvor mye faren din skyldte meg?

Mateo svelgte tungt og nikket. — En stor sum. Mer enn jeg noen gang har sett på en gang.

— Nettopp. Det er en sum som ville tatt en voksen mann to år å betale ned i et normalt år. Og dette året er ikke normalt. Jorda gir ingenting. Folk sulter.

Godseieren reiste seg, gikk bort til rekkverket på verandaen og stirret utover landskapet. — Da din far kom hit med hatten i hånden for å be om lån, så jeg rett inn i øynene hans. Jeg så en mann som var knust av stolthet over å måtte tigge, men som likevel gjorde det for å holde familien i live. Jeg visste da at han kanskje ikke kunne betale meg i penger. Men jeg visste også at han ville betale meg med sin sjel om det var det som skulle til.

Don Evaristo snudde seg igjen, gikk tilbake til bordet og skjøv myntene og sedlene tilbake i tøyposen. Men i stedet for å beholde den, la han den foran Mateo igjen.

Mateo løftet blikket, forvirret. — Señor…?

— Ta pengene dine, Mateo.

— Men… gjelden? Kan jeg ikke betale?

— Gjelden er betalt.

Ordene hang i luften som et ekko som ikke ville gi seg. Mateo sperret opp øynene. — Betalt? Men det er jo ikke nok! Det er ikke en gang en brøkdel!

— Penger kan telles, gutten min — sa don Evaristo med et mildt, men alvorlig drag rundt munnen. — Men ære kan ikke måles i pesos. Da din far lå for døden, var hans største bekymring at hans navn skulle bli båret videre i skam. Han ga deg sitt ord, og du, en gutt på tretten år, har gått fra dør til dør i tre måneder med hendene fulle av blemmer for å holde det løftet levende. Du har bevist mer om hva en Hernández er verdt enn noen regnskapsbok noensinne kan vise til.

Mateo kjente at tårene presset på igjen, men denne gangen var det ikke av frykt eller avmakt. Det var en flodbølge av lettelse som vasket bort måneder med søvnløse netter.

— Men… hva med regnskapet ditt, señor? — spurte han lavt. — Hva sier de andre?

— De andre kan si hva de vil — svarte don Evaristo og lo kort. — Rancherens regnskap er mitt problem. Men vet du hva? Jeg trenger en ny gutt til stallen. En som er ærlig, som ikke er redd for et dagsverk, og som vet hva et løfte betyr. Jobben er din, om du vil ha den. Fast lønn, mat på bordet og en sjanse til å bygge deg et liv uten å sulte. Hva sier du til det, Mateo?

Gutten satt helt stille. Verden rundt ham virket plutselig større, lysere, nesten som om den tørre vinden hadde båret med seg et streif av regn. Han reiste seg fra stolen, rettet ryggen slik faren alltid hadde lært ham, og strakte frem hånden.

— Jeg sier takk, don Evaristo. Jeg skal ikke skuffe deg. Det har du mitt ord på.

Godseieren tok den lille, harde guttehånden i sin egen store, varme hånd og ristet den bestemt. — Det vet jeg, Mateo. Det vet jeg.

Nyheten spredte seg raskt gjennom San Miguel de los Naranjos. Da Mateo samme kveld gikk hjem langs den støvete veien, med tøyposen trygt gjemt i lomma og en nyvunnet stolthet i brystet, møtte han flere av naboene. De som før hadde sett på ham med medlidenhet – som en tragisk liten sjel dømt til å knuses av en arv han ikke kunne bære – så nå på ham med noe helt annet. Respekt.

Selv Tomás, gutten som hadde revet posen fra ham noen uker tidligere, sto ved gjerdet og så på ham da han gikk forbi. Tomás åpnet munnen for å si noe hånlig, men da han møtte Mateos faste, rolige blikk, lukket han munnen igjen og snudde seg bort.