Dagene ble like og ulike på samme tid. Mateo våknet før sola, spiste en kald maislefse om det fantes noen, og la ut for å lete etter arbeid. Han bar maisekster, renset dyrebinger, fikset gjerder, samlet ved, bar vann og plukket stein fra tørre jorder. Noen ganger fikk han betalt i mynter. Noen ganger i mat. Noen ganger med ingenting annet enn et «Gud velsigne deg», og likevel klagde han aldri.
Folk begynte å snakke. — Den gutten hviler aldri. — Han går og betaler på en gjeld som ikke engang er hans. — Stakkars lille sjel.
Mateo hørte på det, men svarte ikke. Han gjorde det ikke av medlidenhet. Han gjorde det for sin far.
En ettermiddag, på vei hjem med støvete føtter, møtte han Tomás, en seksten år gammel gutt som alltid pleide å erte de yngste. — Javel, hvor mye har du samlet sammen nå, luksusinnkrever? — lo han. — Har du kjøpt ranchen enda?
Mateo fortsatte å gå.
Tomás rev tøyposen ut av lomma hans. — Få se om formuen din er heri.
Mateo kastet seg over ham uten å tenke seg om. Begge falt i bakken. Tomás var større og sterkere, men Mateo kjempet med et raseri som kom fra sult, utmattelse og savn. Han vant ikke. Han endte opp med opprevet leppe og ødelagt skjorte. Men han slapp ikke taket i posen.
Den kvelden, da han så seg i et lite speilet, holdt han på å begynne å gråte. Ikke på grunn av slaget, men av frykt. Frykt for aldri å samle nok. Frykt for å svikte sin far. Frykt for at livet var altfor stort for ham.
Han satte seg på gulvet, tok ut pengene og bredte dem ut foran seg. Mynter, sedler, alt i en salig blanding. Han stirret på dem til synet ble tåkete. — Pappa — visket han —, jeg vet ikke om jeg klarer dette

Det var en stund der på det kalde tregulvet, omgitt av den svake lukten av jord og svette, at stillheten i det vesle leirehuset føltes tyngre enn all verden. Poses innhold lå spredt utover som små bevis på hans egen maktesløshet: noen skitne mynter, en krøllete femti-seddel han hadde fått av slakteren for å bære tre tunge kasser med innmat i stekende sol, og en neve småpenger.

Mateo tørket bort en tåre med skitten arm og strammet kjeven. Nei. Å gi opp var ikke en mulighet. Ikke nå. Ikke når han kunne høre farens stemme i minnet, klar som morgengryet over åssidene: «En Hernández gjemmer seg ikke.»

Han samlet pengene varsomt, puttet dem tilbake i posen og knøt snoren hardt sammen. Så la han den under den løse planken, rullet seg sammen i det gamle teppet og lot utmattelsen ta ham.

Dagen etter grydde med den samme brennende varmen. Solen lå som en glo over San Miguel de los Naranjos. Mateo visste at tiden var i ferd med å renne ut. Don Evaristo Salcedo var en rettferdig mann, men han var en forretningsmann. Han hadde sine egne arbeidere å lønne, sine egne regninger å betale. Ryktene i landsbyen sa at godseieren hadde begynt å selge unna noen av kvigene sine for å holde ranchen i gang gjennom tørken.

Mateo tok beslutningen mens han vasket ansiktet i bekken som nå bare var en stripe med fuktig sand. Han trengte ikke å samle hele summen før han gikk dit. Han ville gå nå. Med det han hadde. Om det så var skamfullt lite, ville han se don Evaristo i øynene, legge pengene på bordet og si sannheten.

Ranchen til Salcedo lå drøye tre kilometer utenfor landsbyen, gjemt bak en stor port av smijern og en allé av eukalyptustrær som knirket i vinden. Da Mateo nådde frem, banket hjertet hans vilt i brystet. Han var tretten år, kledd i en skjorte med revet erme, med støv til oppover knærne og hender preget av blemmer og sår.

Vakten ved porten, en stor mann med bred brem på hatten, så ned på ham med et blikk som var en blanding av oppgitthet og medlidenhet.

— Hva vil du her, gutten min? Om du leter etter arbeid, er det ingenting igjen. Vi sender folk vekk hver eneste dag.

— Jeg skal ikke ha arbeid, señor — sa Mateo med en stemme som var overraskende stødig. — Jeg skal snakke med don Evaristo. Det gjelder gjelden etter min far, don Julián Hernández.

Vakten løftet på hatten, klødde seg i pannen og studerte gutten en stund. Så nikket han sakte. — Vent her.

Han forsvant inn i et lite vakthus, og kom ut noen minutter senere. — Gå opp til hovedhuset. Ikke rør noe. Don Evaristo sitter på verandaen.

Hovedhuset var stort, bygget i hvitkalket stein med mørke treverk og en skyggefull veranda omgitt av bougainvillea. Der satt don Evaristo Salcedo. Han var en eldre mann, men skuldrene hans bar fortsatt tyngden av en som eide store landområder. Han hadde den hvite hatten på bordet foran seg og drakk mørk kaffe fra et leirerat krus.

Da Mateo kom gående opp trappen, løftet godseieren blikket. Øynene hans var skarpe, grå og gjennomtrengende, men de manglet ikke menneskelighet.

— Ssett deg, Mateo — sa don Evaristo uten å reise seg. Han pekte på en enkel stol av flettverk ved siden av bordet. — Jeg hørte at faren din gikk bort. Det var et stort tap for denne landsbyen. Don Julián var en hedersmann.

Mateo satte seg ytterst på stolen. Han turde ikke lene seg tilbake; det føltes som å vise svakhet. Han stakk hånden i lomma, fant den lille tøyposen og la den forsiktig på det polerte trebordet. Posen landet med et dempet, metallisk klirren.

— Hva er dette? — spurte don Evaristo, og rynket pannen lett.

— Det er… det er det jeg har klart å samle, señor — sa Mateo, mens blikket hans falt ned på sine egne skitne hender. — Jeg vet det ikke er alt. Far skyldte deg for to måneder med såkorn og mel, pluss leien for redskapene. Jeg har jobbet hver dag siden han døde. Jeg har måkket gjødsel, hugget ved, båret vann. Jeg har ikke brukt en eneste centavo på meg selv.

Godseieren så på posen, så på gutten, og så utover de brente markene i det fjerne. Det var helt stille på verandaen, bortsett fra suset fra vinden i eukalyptustrærne.

Don Evaristo strakte ut den store, solbrune hånden sin, løftet opp posen og åpnet snoren. Han helte innholdet utover bordet. Det var en ynkelig samling: noen sølvmynter som var slitt i kantene, en haug med kobbermynter, og de få krøllete sedlene. Ikke i nærheten av det som sto i gjeldsboka hans. Ikke engang en tiendel.