Tauet strammet seg øyeblikkelig. På land så jeg at den tunge Hondaen min neiet og skled et par centimeter på steinblokken under belastningen, men den solide rammen holdt. De andre rytterne, som nå hadde kommet seg ned på trygg grunn, grep tak i tauet og begynte å hale Derek inn som en fisk.

Akkurat i det Derek ble dratt opp på tørt land, inntraff katastrofen.

Det tunge mesquitetreet som lå presset mot førersiden av lastebilen, roterte voldsomt i strømmen. Stammens enorme vekt knuste det som var igjen av lastebilens ramme. Med et øredøvende spjærende sprett tippet kjøretøyet over på siden og ble feid nedstrøms som en lekebil.

Jeg sto igjen på lasteplanet i det det forsvant under meg.

Kaldt, mørkt vann slukte meg øyeblikkelig.

KAPITTEL 6

Vannet var en spinnende, kaotisk verden av gjørme, steiner og luftbobler. Jeg ble rullet rundt som et klesplagg i en vaskemaskin. Støvlene mine slo mot bunnen, og jeg kjente surstoffet bli presset ut av lungene mine.

For fem år siden, i Devil’s Drain, var det akkurat slik det endte for min unge kollega. Da hadde jeg sluppet taket i linjen fordi smerten i kneet mitt var for stor. Jeg hadde båret den skyldfølelsen hver eneste dag siden.

Ikke denne gangen.

Jeg spylte ut de siste kreftene mine, spente fra mot en undersjøisk steinblokk og brøt overflaten ti meter lenger nedstrøms.

«Hånden! Ta hånden min!»

En stemme brøt gjennom støyen. Det var ikke en av søk- og redningsfolkene. Det var en av de velstående rytterne – mannen med brillene som jeg nylig hadde kommandert opp skråningen. Han sto kilt fast mellom två klippeblokker ved elvebredden og strakte ut en lang motorsykkelramme av stål.

Jeg grep tak i stålrammen med begge hender. Strømmen prøvde å rive meg løs, men mannen holdt igjen med et rasende brøl. Sekunder senere kom to andre ryttere til og dro megg opp på den tørre, trygge klippen.

Jeg falt om på ryggen på den våte steinen, og ga fra meg tunge, desperate etterlufting. Regnet falt fremdeles fra den mørkelilla himmelen, men brølet fra flommen føltes plutselig fjernere.

Vi var alle på land. Alle var i live.

KAPITTEL 7

Tre timer senere var stormen over. Skyene brøt opp over den østlige ryggen, og de siste strålene fra kveldssolen kastet et varmt, gyldent lys over det rasert elveleiet.

To redningshelikoptre fra fylket sto parkert på den øvre flaten, rotorene deres snurret sakte ned. Sanitetsmannskaper jobbet med å spjelke Dereks ødelagte bein og sjekke de andre for hypotermi.

Jeg satt på en trett stein ved siden av Hondaen min. Sykkelen var skitten, dekket av brun søle og mose, men motoren purret fremdeles fornøyd på tomgang. Kneet mitt var hovent og smertet brutalt, men indre tomhet som hadde plaget meg i fem år, var borte.

Derek lå på en båre, tildekket av gule tepper. Da legene gjorde seg klare til å bære ham om bord i helikopteret, hevet han hånden og ba dem stoppe.

Han vinket meg over.

Jeg reiste meg langsomt, haltende, og gikk bort til båren.

Derek så på meg. Solbrillene hans var borte, jakken hans var ødelagt, og ansiktet hans var tilgriset av gjørme og tårer. Han så ikke lenger ut som den selvsikre arrangøren fra morgenen.

«Jeg… jeg vet ikke hva jeg skal si,» visket han, og stemmen hans trillet av ekte ydmykhet. «Jeg hørte ikke på deg. Jeg kalte deg en dommedagsprofet… og du risikerte livet ditt for å redde oss. For å redde meg.»

Jeg så ned på mannen. Ingen tøffe ord var nødvendige.

«Fjellet bryr seg ikke om hvor mye penger du har, Derek,» sa jeg lavt. «Det bryr seg bare om du respekterer det eller ikke.»

Derek nikket sakte, og en enkelt tåre skar en ren linje gjennom gjørmen på kinnet hans. «Jeg lærte det i dag. Takk… takk for at du ikke dro hjem.»

Jeg ga ham et lite nick før de løftet båren inn i helikopteret.

Da rotorene økte turtallet og helikopteret steg opp mot den klare kveldshimmelen, satte jeg meg tilbake på den gamle XR650L-en min. Jeg tråkket gassen i gir, snudde sykkelen bort fra kløften og rulles sakte hjemover mot min egen gårdsplass.

Solen sank bak fjellkjeden, og for første gang på fem år føltes kveldslyset varmt.