smuldrende kalkstein, knapt bred nok for dekkene mine, men den holdt meg over flomlinjen. Jeg kjørte hardt, sto på pinnene og lot knærne ta imot de brutale støtene mens jeg raste gjennom det stigende vannet. Under meg ble vasken til en voldsom, virvlende blender av rusk. Jeg fikk øye på den første gruppen strandede ryttere. De satt sammenkrøpet på en midlertidig sandbanke som raskt krympet, de forlatte motorsyklene deres forsvant allerede under den gjørmete flommen. Lenger nede tok Dereks lastebil vann over trinnplankene, dørene var låst fast av strømmen. Jeg nådde en del av ryggen som hang rett over den strandede midtgruppen. Fallet var nesten vertikalt, en bratt skråning av glatt gjørme og taggete steiner ledet rett inn i dødssonen. Det var en manøver som trosset alle regler for sikker ridning, et kontrollert fall som krevde absolutt perfeksjon for å overleve. Jeg grep styret, flyttet vekten helt over bakskjermen, og ga gass på motoren. Historien fortsetter i kommentarfeltet nedenfor. Trykk på «Alle kommentarer» for å finne lenken og lese hva som skjer videre.
KAPITTEL 2
Slippet var brutalt. Gjørmen tok tak i forhjulet som om bakken var laget av flytende fett, og Hondaen skled ukontrollert ned den bratte, taggete skråningen.
Jeg sto stivt på fotpinnene, skjøv vekten helt bakover over baksjermen og kjente den kjente, nådeløse smerten som hylte gjennom det ødelagte venstre kneet mitt. Et enkelt feiltrinn med forbremsen her ville sende meg og den to hundre kilo tunge maskinen i en livsfarlig stifinner-rulle rett ned i den raserende flomstrømmen.
«Hold linjen, rammelæring, hold linjen…» mumlet jeg inn i hjelmen, et gammelt søk- og redningsmantra fra tiden før alt gikk galt i Devil’s Drain.
Med et brutalt støt landet bakhjulet på den smale, steinete avsatsen like over den fangede midtgruppen. Støtdemperne bunnet ut med et metallisk klakk, og et støt av smerte skjøt gjennom ryggraden min, men sykkelen holdt seg på to hjul. Motoren brølte, og jeg bremset hardt opp akkurat på kanten av den synkende sandbanken.
Sikten var nesten null. Det piskende regnet føltes som nålestikk mot huden der skinnjakken glipte ved hansken, og støyveggen fra flommen var øredøvende.
Enden av sandbanken var allerede i ferd med å gå i oppløsning. Fire velstående ryttere – menn som for en halvtime siden hadde ledd av den utslitte hjelmen min og den ripetete Hondaen min – sto sammentrykt på en flate som nå ikke var større enn et spisebord. De var panikkslagne. En av dem, en yngre mann i en skrikende oransje rid dress til femti tusen kroner, sto med vann til knærne og skrek uforståelige ord inn i et dødt radiosystem.
«Slipp syklene! For helvete, slipp syklene nå!» ropte jeg, og rev av meg visiret slik at jeg kunne se dem direkte i øynene.
Mennene stirret på meg som om jeg var et spøkelse som hadde steget opp fra flommen.
«Bilen til Derek er sperret lenger nede!» skrek den oransje rytteren, og stemmen hans knakk i panikk. «Han og to andre er sperret inne i hytta på lastebilen! Vannet presser dørene sammen!»
Jeg kastet et raskt blikk nedstrøms. Hundre meter lenger nede lå Dereks overdimensjonerte støttebil sidelengs mot en stor steinblokk. Det brune, tykke elvevannet raste allerede over panseret og presset seg med enorm kraft mot førersiden. Jeg kunne se Dereks hvite, przerażony ansikt bak den tonede frontruten. Han slo desperat knyttnevene mot glasset, men dørene var fastlåst av trykket fra det stigende vannet.
«Hør på meg!» ropte jeg til de fire på banken. «Dere må klatre opp den skråningen jeg nettopp kom ned! Grip tak i mesquiterøttene ti meter oppe! Ikke se tilbake, og ikke prøv å berge noe av utstyret!»
«Vi kan ikke klatre der! Det er for bratt og glatt!» ropte en eldre mann med briller som var helt tilgriset av søle.
«Dere klatrer, eller så vaskes dere ut i akveduktene om tre minutter!» brølte jeg tilbake. «Gå nå!»
Instinktet til å overleve tok over. Mennene begynte desperat å kaste seg mot skråningen, snavende og krabbende på alle fire, fingrene deres grov seg inn i den våte jorda.
Jeg snudde Hondaen på bakhjulet i den trange sanden, ga full gass og lot knastedekkene skovle søle mens jeg styrte rett ut i den raserende strømmen.
KAPITTEL 3
Kaldt, tungt vann ulemptet seg over beina mine i det øyeblikket sykkelen brøt strømkanten. Vekten av vannet var enorm; Det føltes som om usynlige hender tok tak i forhjulet og prøvde å rive styret ut av grepet mitt.
En feil beregning her betydde at Hondaen ville bli undertrykt, og jeg vil bli dratt ned i det underjordiske rørsystemet som lå to kilometer lenger nede – akkurat slik det skjedde med min unge makker for fem år siden. Minnet om den dagen flammene og vannet slukte alt tracet seg inn i bevisstheten min, men jeg tvinget det bort. Ikke i dag. Ikke igjen.
Jeg holdt gassen på et jevnt, høyt turtall. XR650L-motoren, med sin enkle, luftavkjølte konstruksjon, brølte uten å feile. Den skar seg gjennom gjørma som en traktor.
Jeg nådde lastebilen til Derek. Vannet rakk meg til hoftene der jeg satt på sykkelen, og strømmen la et enormt press mot venstresiden av maskinen.
Derek sto gjemt inne i førerhuset sammen med to unge jenter som hadde hjulpet til med cateringutstyret. Ansiktet hans var fullstendig drenert for farge. Borte var den arrogante mannen med megafonen og de speilvendte solbrillene; Tilbake var en skrekkslagen mann som innså at alle hans dyre satellittsporerne og luksuriøse sikkerhetssystemer var stykker av ubrukelig plast mot naturens krefter.
Jeg kjørte sykkelen helt opp til lasteplanet på passasjersiden, som stilte seg litt høyere enn førersiden som tok av mot strømmen.
«Derek!» skrek jeg, og slo styreenden på Hondaen mot sideruten på passasjersiden. «Finn noe tungt og slå ut bakruten! Dørene åpner seg ikke!»
Derek stirret på meg gjennom glasset, lammet av skrekk.
«Slå ut ruten, for helvete!» brølte jeg igjen.
