En av jentene i hytta reagerte raskere enn ham. Hun grep en tung metallverktøykasse fra gulvet og dundret den mot bakruten på førerhuset med all sin kraft. På det tredje slaget eksploderte glasset i tusen skår.

Vannet steg nå med flere centimeter i minuttet. Det var i ferd med å krype over lasteplanet.

«Ut gjennom bakruten! Klatre opp på lasteplanet!» beordret jeg.

Jenta klatret ut først, skjelvende av kulde og skrekk. Jeg rygget Hondaen litt tilbake på den synkende kanten og strakte ut min høyre hånd.

«Ta hånden min! Klatre opp bak meg på setet!»

Hun nølte ikke. Hun grep tak i lærjakken min, og jeg dro henne over på baksiden av det lange, flate XR-setet. Sykkelen neiet under den ekstra vekten, men motoren gikk jevnt.

«Hold deg fast i midjen min og slipper aldri!» sa jeg.

Jeg snudde sykkelen mot skråningen der de fire andre rytterne nå sto trygt oppe på hyllen. Det var en brutal kamp mot strømmen, men den tunge ensylindrede motoren leverte alt dreiemomentet den hadde. Vi kjempet oss i land på den smale stien, hvor jenta trygt kunne klatre av.

«To igjen!» ropte jeg til meg selv, og snudde maskinen for å gå tilbake for Derek og den siste assistenten.

KAPITTEL 4

Da jeg nådde lastebilen for annen gang, hadde situasjonen blitt desperat.

Et massivt, opprykket mesquitetre kom drivende nedover flommen som en rambukk. Det traff framakslingen på Dereks lastebil med et brutalt metallisk krasj. Kjøretøyet krenget voldsomt, skled ytterligere tre meter nedstrøms og begravde seg dypere i elveleiet.

Vannet skylte nå direkte inn gjennom den knuste bakruten.

«Hjelp meg!» skrek Derek. Han lå halvveis ute av bakruten, ute av stand til å dra seg opp fordi beinet hans satt fast under det knuste dashbordet inne i førerhuset. Den andre assistenten holdt ham desperat i armene for at han ikke skulle gli under.

Jeg skjønte at jeg ikke kunne hjelpe dem fra sykkelen.

Jeg kjørte Hondaen opp på den siste tørre steinblokken ved elvebredden, satte den i fri og lot motoren gå på tomgang. Så grep jeg den tunge tauet jeg alltid hadde gjemt under bakskjermen – en vane fra min tid i søk og redning.

Jeg bandt den ene enden av tauet til den solide rammen på Hondaen, tok den andre enden rundt livet, og kastet meg ut i det rasende, kalde gjørmevannet.

Strømmen traff meg som et knyttneveslag. Det kalde vannet raste inn i støvlene mine, og det dårlige kneet mitt truet med å gi etter under presset. Men tauet holdt. Jeg svømte og vasset desperat de ti meterne bort til lastebilen, grep tak i kanten av lasteplanet og dro meg opp.

«Hold ut!» ropte jeg til jenta som holdt Derek.

Jeg klatret gjennom bakruten og inn i det kvelende, vannfylte førerhuset. Vannet rakk oss til brystet. Derek skrek i smerte; Venstre fot var kilt fast mellom setet og den sammentrykte døren.

«Beinet mitt er brukne! Jeg kommer meg ikke ut!» hylte Derek, mens tårene blannet seg med sølevannet i ansiktet hans.

«Vi må bøye karmen!» sa jeg. Jeg tok tak i den sprukne metallrammen til førersetet, stemte ryggen mot dashbordet og brukte hver eneste muskel i kroppen. Smerten i kneet mitt eksploderte i et hvitt lys, men metallrammen ga seg et par dyrebare centimeter.

«Dra nå!» brølte jeg til jenta.

Sammen dro vi Derek fri. Han skrek høyt idet foten slapp taket, men vi fikk ham dratt bakover og ut gjennom bakruten, opp på det halvt sunkne lasteplanet.

Nå gjensto det verste: Å komme seg tilbake til bredden før lastebilen ble tatt av strømmen for godt.

KAPITTEL 5

Lastebilen ga fra seg en fæl, metallisk hvinende lyd. Trevirke og steiner dundret mot undersiden av kjøretøyet. Den var i ferd med å velte helt over.

«Derek, ta tauet min!» ropte jeg og festet tauknyttet rundt brystet hans. «Jenta først, så deg!»

Jeg hjalp jenta ut i strømmen mens jeg holdt stramt i tauet. Med tauet forankret til den tunge Hondaen på land, klarte hun å kjempe seg gjennom strømmen og opp på steinblokken hvor de andre rytterne sto klare til å dra henne opp.

Så var det Dereks tur. Han var i sjokk, og det ødelagte beinet hans gjorde ham ubrukelig i det strømmende vannet.

«Jeg klarer det ikke…» skjelv han, mens han så ut over den rasende flommen. «Jeg dør her…»

Jeg tok tak i kragen på den dyre jakken hans og tvang ham til å se meg rett i øynene.

«Du dør ikke i dag, Derek,» sa jeg med en stemme så kald og rolig at den virket å dempe støyen fra stormen. «Men du må stole på meg. Når jeg skyver deg ut, må du svømme med den friske foten. Tauet drar deg inn.»

Før han rakk å protestere mer, skjøv jeg ham ut i flommen.