“Buddy ga meg noe å ta meg av,” hvisket hun. “Han fikk dette huset til å føles mindre tomt.”
Daniel kjente at sinnet slapp taket.
“Emma, hvorfor sa du ikke ifra?”
“Fordi du alltid jobbet. Og hver gang jeg snakket om Buddy, ble du irritert.”
Han så ned.
For første gang forsto han at hennes besettelse ikke bare handlet om dyre leker eller spesielle måltider.
Det var knyttet til noe hun aldri helt hadde uttrykt.
Men så sa Emma noe som endret alt.
“Det er noe mer.”
Daniel så opp.
“Hva?”
Emma begynte å gråte.
“Jeg brukte en del av nødsparingen vår.”
Han stivnet.
“Hva brukte du?”
“Penger fra nødfondet.”
“Hvor mye?”
Hun nølte.
“Tre tusen dollar.”
Daniel stirret på henne.
Deres nødkonto skulle forbli uberørt bortsett fra alvorlige økonomiske problemer.
“Hva brukte du tre tusen dollar på?”
Emma tørket ansiktet.
“En veterinærhelsepakke. Noe spesialutstyr. Og forhåndsbetalte pleietimer.”
Daniel reiste seg.
“Tre tusen dollar?”
“Jeg skulle erstatte den.”
“Med hvilke penger?”
Hun begynte å gråte enda mer.
“Jeg visste ikke hvordan jeg skulle fortelle deg det.”
Daniel gikk bort til vinduet.
Utenfor så nabolaget helt ordinært ut.
Barn syklet.
Et par gikk nedover fortauet.
Noen klippet plenen deres.
Inne i sitt eget hjem føltes det som om gulvet forsvant under ham.
“Du løy for meg.”
Emma ristet på hodet.
“Jeg var redd du skulle bli sint.”
“Og du trodde at det å skjule det ville gjøre ting bedre?”
“Jeg ville bare at Buddy skulle få det beste livet mulig.”
Daniel snudde seg.
“Og hva med livet vårt?”
Emma kunne ikke svare.
Han plukket opp nøklene sine.
“Daniel, vær så snill.”
Han stoppet ved døren.
“Jeg drar ikke på grunn av Buddy.”
Han så henne rett i øynene.
“Jeg drar fordi jeg ikke kan stole på deg.”
Denne gangen smalt han ikke igjen døren.
Han lukket den stille.
Og på en eller annen måte gjorde det enda mer vondt for Emma.
DEL 5: NATTEN ALT FORANDRET SEG
De neste fem dagene bodde Daniel hos broren sin.
Emma ropte gjentatte ganger.
Han svarte bare for å diskutere praktiske ting.
Boliglånsbetalinger.
Regninger.
Bilen.
Han nektet å krangle om Buddy.
I mellomtiden føltes huset annerledes.
Uten Daniel var det ingen som minnet Emma på å låse bakporten.
Ingen som fikser den dryppende kranen.
Ingen som lager kaffe om morgenen.
Og ingen klaget da Buddy lå utstrakt over sengen.
Først sa Emma til seg selv at hun burde være glad.
Hun hadde endelig friheten til å skjemme bort hunden sin uten kritikk.
Men hver kveld fant hun seg selv stirrende på Daniels tomme stol.
Onsdag kveld feide et tordenvær gjennom nabolaget.
Regnet hamret mot vinduene.
Torden rystet huset.
Buddy ble livredd.
Han gikk rastløst rundt i stuen, klynket og klorte på bakdøren.
Emma prøvde å trøste ham.
“Det går bra, vennen min. Mamma er her.”
Et høyt tordenskrall fikk ham til å skvette.
Da Emma rakte etter det beroligende teppet hans, dyttet Buddy mot bakdøren.
Låsen, som ikke var ordentlig festet, ga etter.
Døren fløy opp.
Buddy løp inn i stormen.
“Buddy!”
Emma løp etter ham.
Men golden retrieveren hadde allerede forsvunnet inn i mørket.
Hun tok en lommelykt og løp barbeint ut i regnet.
“Kompis! Kom tilbake!”
Hun lette i hagen.
Gaten.
Parken bak huset deres.
Ingenting.
Klærne hennes ble gjennomvåte.
Hendene hennes skalv.
Etter nesten en time ringte hun Daniel.
Han svarte umiddelbart.
“Emma? Hva er galt?”
Stemmen hennes brast.
“Buddy er borte.”
Stillhet.
“Hva?”
“Han løp ut under stormen. Jeg finner ham ikke.”
Daniel hørte panikken i stemmen hennes.
“Hvor er du?”
“Nær parken.”
“Gå hjem. Bli tørr. Jeg skal lete etter ham.”
Innen tjue minutter ankom Daniel.
Han tok med regnjakken sin, en lommelykt og Buddys favoritt pipeleketøy.
Emma sto på verandaen og gråt.
“Jeg er så lei meg.”
Daniel protesterte ikke.
“Hvilken retning løp han?”
Hun pekte mot den skogkledde stien bak parken.
Daniel nikket.
“Jeg sjekker der.”
I en time til lette han gjennom gjørme, vanndammer og vått gress.
Han ropte Buddys navn til halsen gjorde vondt.
Så hørte han et svakt klynk.
Bak en nedfalt gren nær en dreneringsgrøft var Buddy fanget.
Et av bakbeina hans hadde satt seg fast mellom to trestykker.
Hunden skalv.
Daniel knelte straks ved siden av ham.
“Hei, kompis.”
Buddy løftet hodet.
Halen hans beveget seg svakt.
Daniel sjekket forsiktig beinet.
“Rolig. Jeg har deg.”
Han flyttet grenen, frigjorde Buddy og pakket ham inn i regnjakken sin.
Hunden slikket kinnet hans.
Daniel lo trøtt.
“Ja, ja. Bare hyggelig.”
Å bære den tunge golden retrieveren gjennom den gjørmete stien var utmattende.
Men Daniel nektet å sette ham ned.
Da han endelig kom hjem, løp Emma mot dem.
“Buddy!”
Hun falt ned på knærne.
Så så hun Daniels blødende hånd.
“Du er skadet!”
“Bare en rift. Han trenger en veterinær for å sjekke beinet hans.”
