DEL 3: MIDDAGEN SOM ENDTE I KATASTROFE
Fredag kveld skulle egentlig være annerledes.
Daniel hadde planlagt en spesiell middag hjemme for å feire deres syvende bryllupsdag.
Han kom hjem fra jobb med blomster, dagligvarer og en liten sjokoladekake.
Han brukte to timer på å lage mat.
Biff.
Ovnsbakte grønnsaker.
Hvitløkpoteter.
Han satte til og med stearinlys på spisebordet.
Klokken halv åtte var alt klart.
Bortsett fra Emma.
Hun var oppe og ga Buddy en massasje.
“Emma! Middagen er klar!”
“Bare fem minutter!”
Tjue minutter gikk.
Biffene ble kalde.
ropte Daniel igjen.
“Emma!”
“Jeg kommer!”
Da hun endelig dukket opp, bar hun Buddy i armene sine.
Hunden veide nesten sytti pund.
Daniel rynket pannen.
“Hvorfor bærer du ham?”
“Poten hans virker følsom.”
“Skadet han seg?”
“Det tror jeg ikke. Han har bare gått litt sakte.”
Emma senket Buddy ned på gulvet.
Hunden løp straks mot spisebordet.
Daniel hevet et øyenbryn.
“Den poten ser ut til å fungere fint.”
Emma ignorerte ham.
Så la hun merke til lysene.
“Åh! Hva er alt dette?”
Daniel smilte svakt.
“Gratulerer med jubileet.”
Emma dekket munnen.
“Herregud. Daniel. Jeg glemte det helt.”
Smilet hans forsvant.
“Du glemte det?”
“Jeg har hatt en så travel dag.”
“Du tok med Buddy til frisøren og brukte tre timer på å handle hundegodbiter.”
“Det er ikke rettferdig.”
Daniel trakk ut stolen hennes.
“Bare sett deg. La oss spise middag.”
I flere minutter virket det fredelig.
Emma roste maten.
Daniel helte kullsyreholdig vann.
De snakket om jobb.
Så nærmet Buddy seg bordet.
Han la det enorme hodet sitt i fanget til Emma og stirret på biffen hennes.
Emma fniste.
“Noen er sulten.”
Daniel ristet på hodet.
“Han har allerede spist.”
“Bare et lite stykke.”
“Emma, vær så snill. Kan vi ha én middag uten å mate hunden fra bordet?”
Buddy klaget.
Emma skar et lite stykke biff.
Daniel la fra seg gaffelen.
“Ikke gjør det.”
Hun matet Buddy uansett.
Hunden svelget det umiddelbart.
Så hoppet han opp, plantet forpotene mot bordkanten og tok tak i Daniels biff.
Alt skjedde på sekunder.
Tallerkenen gled ned.
Et vinglass falt.
Rød væske sprutet over Daniels hvite skjorte.
Lysene veltet, og varm voks rant på duken.
Buddy landet på gulvet med biffen i munnen.
Emma skrek.
Daniel hoppet bakover.
Et øyeblikk var rommet helt stille.
Så så Daniel på den ødelagte skjorten sin, det knuste glasset og middagen som lå strødd utover gulvet.
“Gå. Det. Hund. Utenfor.”
Emma løp mot Buddy.
“Er du ok, kjære?”
Daniel kunne ikke tro det han hørte.
“Spør du HUNDEN om han har det bra?”
“Han kunne ha svelget glass!”
“Og jeg kunne ha blitt brent!”
Emma sjekket Buddys poter.
Daniel sto blant de ødelagte dekorasjonene.
“Dette var jubileet vårt, Emma.”
Hun så opp.
“Jeg sa jeg var lei meg.”
“Nei. Det gjorde du ikke.”
Emma stoppet.
Daniels stemme skalv.
“Du beklager aldri noe som involverer ham.”
“Fordi du alltid overreagerer!”
Daniel pekte mot Buddy.
“Han ødela jubileumsmiddagen vår!”
“Han er en hund! Han vet ikke bedre!”
“Da lærer du ham!”
Emma sto beskyttende foran Buddy.
“Ikke rop til ham!”
Daniel stirret på sin kone.
Blomstene han hadde kjøpt lå ved siden av en dam av sølt vin.
Kaken forble urørt.
Han fjernet stille bryllupsdagskortet sitt fra bordet.
Så gikk han mot døren.
“Hvor skal du?”
“Et sted hvor jeg kan spise opp et måltid uten å konkurrere med en hund.”
Ytterdøren smalt igjen.
Emma sto alene i spisestuen.
Buddy nærmet seg henne.
Han logret med halen.
For første gang smilte hun ikke.
DEL 4: HEMMELIGHETEN SOM BRØT HANS TILLIT
Daniel tilbrakte natten i brorens leilighet.
Da han kom tilbake neste ettermiddag, var huset uvanlig stille.
Emma satte seg i sofaen.
Buddy sov ved siden av henne.
“Vi må snakke,” sa Daniel.
Emma nikket.
“Jeg vet det.”
Daniel satt overfor henne.
“Jeg hater ikke Buddy.”
Emma så overrasket ut.
“Jeg sa aldri at du gjorde det.”
“Du oppfører deg som jeg gjør hver gang jeg ber om grenser.”
Hun senket blikket.
Daniel fortsatte.
“Jeg gikk med på å ha en hund. Jeg gikk ikke med på å la ham kontrollere livene våre.”
Emma sa ingenting.
“Jeg elsker dyr. Men jeg vil ikke sove på sofaen fordi en hund liker puten min. Jeg vil ikke spise kalde middager fordi du ikke avbryter massasjen hans. Og jeg vil ikke at vi skal gå i gjeld for å kjøpe ting han ikke trenger.”
Emma gned hendene sammen.
“Han er det eneste som får meg til å føle meg trengt noen ganger.”
Daniel myknet.
“Hva mener du?”
Hun trakk pusten dypt.
“Da vi bestemte oss for å ikke få barn ennå, trodde jeg at det var greit for meg. Men så fikk søsteren min babyen sin. Vennene mine startet familier. Alle virket å ha noen som var avhengige av dem.”
Daniel lyttet.
