“Det er også tydelig at onkelen min prøvde å bruke den gjelden til å tvinge meg til å gi fra meg kontrollen over eiendeler som lovlig er mine. Forskjellen er at mannen min nektet å gjøre det, og onkelen min insisterte.

Advokaten var stille.

Tomás trengte ikke si noe mer.

Forespørselen ble avslått. Wenceslas hadde ingen myndighet over trusten og ingen myndighet til å pålegge noen administrator. Filen registrerte også Barragáns manøvrer, nok til at flere handelsmenn trakk tilbake sine kontoer fra Mercantile Bank.

I mars fikk Constanza full kontroll over gruverettighetene og det lille forskningsselskapet som faren hennes hadde grunnlagt.

Den kvelden la han dokumentene på bordet.

“Nå er det mitt.

Tomás ristet på hodet.

“Det var alltid ditt. Alt som gjensto var at andre skulle forstå.

Constance smilte.

Men han gjorde ikke La Estrella de Cobre om til en luksuriøs hacienda. De ansatte to flere arbeidere, reparerte gjerder, utvidet låven og hentet sakte opp flokken.

Etterpå foreslo hun noe som overrasket Tomás.

Distriktsskolen hadde vært stengt i nesten 2 år fordi ingen lærer ville bli for den elendige lønnen, og familiene måtte sende barna sine for langt.

“Jeg vil bygge en skole,” sa Constance. En ekte bygning. Med en betalt lærer, bøker og et leserom.

“Siden når har du tenkt det?”

“Siden november.

Tomás så på henne med påtatt tretthet.

“En dag kommer du til å gi meg beskjed før vi planlegger halve livet vårt.”

“Jeg blir bedre.

Skolen åpnet den høsten med en lærer ved navn Beatriz Salgado, som kom fra Durango. Lesesalen startet med 63 bøker kjøpt i Chihuahua og Mexico by. Ved slutten av 1.er året var han 94 år. Noen år senere oversteg den 200.

Folk begynte å kalle det Ferrer-biblioteket, selv om Constanza insisterte på at det bare var et rom med bøker.

På døren malte noen en enkel frase: «For alle.»

Ingen visste hvem som hadde gjort det.

Thomas mistenkte Hilario, men den gamle mannen nektet det til sin død.

I 1885 ble hans sønn, Mateo, født, alvorlig og observant. I 1887 ankom Josefina, bråkete, briljant og overbevist om at enhver regel kunne diskuteres.

Da Josefina var 8 år gammel, kunngjorde hun under middagen:

“Jeg skal bli advokat.

Constanza, legg ned skjeen.

“Da må du kjenne loven bedre enn noen mann som tror han kan forklare den for deg.

Tomás hostet for å skjule et smil.

Årene gjorde ikke ekteskapet lett. De kranglet om penger, husdyr, skole og avgjørelser de begge tok for raskt. En gang kjøpte Tomás 12 okser uten å rådføre seg med henne og tapte penger.

Constanza la kvitteringen foran tallerkenen sin.

“Vil du forklare denne geniale strategien for meg?”

“Ikke spesielt.

“For en skam. Jeg vil gjerne høre det.

De kranglet i 20 minutter.

Etterpå spiste de middag sammen.

Det var det de lærte: ikke å leve uten konflikt, men å vende tilbake etter den.

I 1897 ble Tomás syk med lungene og tilbrakte seks uker i sengen. Han hatet å være avhengig av andre og ba om unnskyldning hver gang Constance kom med vann til ham.

En natt lukket hun boken hun leste.

“Slutt å be om tilgivelse.”

“Du signerte ikke for å ta vare på en syk person.

“Jeg valgte denne komplette mannen. Ikke bare det at du kan ri på hest.

Tomás sluttet å be om unnskyldning.

Han kom seg, selv om han aldri fikk samme styrke igjen.

Mateo tok gradvis over driften av ranchen. Josefina holdt løftet sitt: hun studerte jus i delstatshovedstaden og vendte år senere tilbake for å forsvare familier som ikke hadde råd til advokat.

Skolen vokste. Lesesalen fikk støtte fra kommunen. Flere familier som vurderte å flytte, bestemte seg for å bli fordi barna deres kunne studere uten å forlate regionen.

Formuen Wenceslas ønsket å kontrollere endte opp med å finansiere noe han aldri ville ansett som viktig: barn som leste under en lampe, bønder som bladde i aviser, og jenter som oppdaget at det fantes yrker utover det andre hadde valgt for dem.

Tomás døde mange år senere, en morgen i april, med Constanza ved sin side og lyden av kyr som kom fra innhegningen.

Han ble gravlagt på en høyde hvor huset kunne sees og, i det fjerne, taket på skolen.

Constanza levde ytterligere 12 år.

Hun ble aldri en søt gammel kvinne. Han fortsatte å rette regnskaper, stilte spørsmål ved utgifter og sa akkurat det han mente. Barnebarna hennes forgudet henne og fryktet henne litt.

Da han døde, fant Mateo blant sine papirer det første beslagleggelsesvarselet fra Mercantile Bank og, foldet bak ham, brevet fra ekteskapsbyrået han hadde sendt til Constanza til Chihuahua flere tiår tidligere.

I margen var det en skrevet med hans håndskrift: