DEL 2
Tomás åpnet døren og forventet å finne Wenceslao Aldrete, men utenfor var Jacinto Mora, en kontorist i Mercantile Bank, med hatten knyttet i hendene og et brettet papir i jakken.

“Don Tomás, Don Eusebio beordret meg til å levere dette personlig.

Det var et varsel om forhåndsbetaling. Banken krevde å gjøre opp hele saldoen innen 15. februar. Hvis han ikke gjorde det, ville han initiere beslagleggelsen av La Estrella de Cobre.

“Betalingene mine er oppdaterte.

Jacinto senket stemmen.

“Det var det jeg sa. Don Eusebio svarte at risikoen endret seg.

Thomas så på Constance.

Hun visste allerede hva det betydde.

Da Jacinto gikk, lukket Constanza døren.

Wenceslas dyttet ham.

“Hvordan kan onkelen din røre min gjeld?”

“Du trenger ikke å ta på den. Bare overbevis Barragán om at du er en sårbar skyldner, og at jeg snart vil kontrollere en formue. Barragán vil tvinge oss til å stole på ham.

Tomás forsto da fellen. Hvis hun mistet ranchen, ville Constanza bli isolert. Hvis han tok imot penger under betingelser pålagt av banken, ville Barragán få tilgang til sine bevegelser. Og Wenceslas kunne presentere seg som den «ansvarlige» slektningen som kunne beskytte henne mot en ektemann i gjeld.

“Hva vil egentlig onkelen din?”

—Kontroller tilliten. Faren min lovet ham muntlig at han skulle hjelpe ham med å håndtere det, men han ga ham aldri juridisk myndighet. Wenceslao mener at en kvinne alene ikke bør håndtere gruverettigheter.

“Og du flyktet?”

“Jeg dro før jeg kunne låse meg inne mellom advokater, forpliktelser og menn som bestemte for meg.

Thomas gikk bort til vinduet.

“Hvorfor komme hit?”

Constanza var treg til å svare.

“Fordi jeg trengte å vite om noen kunne se på meg uten først å se pengene.

Uttrykket gjorde mer vondt enn han hadde forventet. Han husket kvelden ved leirbålet, da han hadde tilstått sin gjeld til ham, i troen på at de begge var like utsatt.

“Du lot meg snakke om problemene mine, vel vitende om at du kunne betale for dem uten å kjenne på slaget.

“Ja.

“Det var også en avgjørelse jeg tok.

Constanza forsvarte seg ikke.

“Ja.

Spenningsnivået vedvarte i flere dager. Tomás unngikk å protestere, men stillheten hans ble hard. Hilario, som forsto mer om mennesker enn manerer, sluttet å spise inne i huset for ikke å bli fanget mellom de to.

Så kom Wenceslas.

Han dukket opp en desembermorgen i en leid vogn, kledd i en mørk frakk og støvler som var for rene for veien. Han gikk ned sammen med en advokat fra Chihuahua.

“Niese,” sa han, som om han hadde kommet for å hente en glemt gjenstand. Dette har pågått lenge nok.

Constanza ga seg ikke.

“Jeg skal ingen steder.

Wenceslas så Tomás opp og ned.

“Jeg antar du er rancheren.”

“Anta mindre.

Advokaten grep inn med et klønete smil.

“Mr. Ferrer, frøken Aldrete har delikate arvsinteresser. Deres opphold her kan tolkes som utilbørlig påvirkning.

“Hun kom av egen fri vilje.

“En kvinne uten nær familie, som bor sammen med en mann i gjeld…

Constanza tok ett skritt frem.

“Fullfør den setningen, og du må bevise det for en dommer.

Wenceslas mistet sin høflighet.

“Faren din ville skamme seg. Du gjemte deg på en elendig ranch for å late som du var fattig.

“Faren min etterlot seg dokumenter. Han etterlot seg ingen herre over meg.

“Han etterlot ansvar du ikke forstår.

Thomas så forandringen i Constances ansikt. Det var ikke frykt. Det var en eldgammel raseri.

Wenceslas tok så frem et nytt ark.

Barragán går med på å suspendere beslaget dersom Aldrete-eiendommen garanterer gjelden.

Thomas tok dokumentet og rev det i to stykker.

“Kom deg ut av huset mitt.

“Du avviser den eneste utveien du har.”

“Jeg nekter å bruke landet mitt til å sette en lenke på henne.

Wenceslas smilte.

“Da mister du ranchen.”

Etter at han dro, konfronterte Constance Thomas.

“Jeg kan betale gjelden.

“Nei.

“Jeg ber ikke om din tillatelse til å redde det som også er mitt hjem.

“Det er ikke dine gratis penger ennå. Trusten åpnes i mars.

“Mine advokater kan forskutte juridiske midler.

“Jeg vil ikke bli enda en mann som lever av det du har.

Constanza banket på bordet med håndflaten.

“Det er stolthet, ikke verdighet!”

Det var første gang han hevet stemmen.

Tomás også.

“Og du kan ikke bestemme for alle hver gang du er redd for å miste noe!”

Constanza forble urørlig.

Ordene var riktige.

Den kvelden spiste de ikke middag sammen.

I tre dager lette Tomás etter en annen utvei: selge storfe, reforhandle med bankene i Chihuahua, pantsette utstyr, be om støtte fra naborancherne. Ingenting var nok.

På den fjerde dagen gikk han inn i låven hvor Constance førte regnskapet til fôret.