Tre uker tidligere hadde Laurent kommet for å be ham om listen over utstyr finansiert til vinterutstyret. En uke senere la hun merke til en nattlig tilkobling til jobbkontoen sin.
Hun hadde rapportert problemet til IT-avdelingen.
Så, dagen før lunsj, oppdaget hun overføringsforespørselen.
“Er det derfor du har avtalt tid med Laurent?”
“Ja.”
Mathieu rynket pannen.
“Var det du som inviterte ham?”
“Jeg ville spørre ham om han visste hvor enheten hadde blitt av.
“Hvorfor fortalte du meg ikke om det?”
Claire lo trist.
“Fordi du ville gjort akkurat det du gjør.”
“Hva?”
“Gjør det om til en operasjon.”
Han var i ferd med å svare, men hun fortsatte:
“Du ser på hvem som kommer inn, hvem som drar, hvilken bil som sto parkert hvor. Du analyserer folk. Du prøver å beskytte meg før du i det hele tatt spør om jeg trenger beskyttelse.
“Jeg er din ektemann.”
“Nettopp. Noen ganger trenger jeg en mann, Mathieu. Ikke en vokter.
Han svarte ikke.
Så kom et nytt spørsmål til ham.
“Hvorfor hater Laurent meg så mye?”
Claire lukket øynene.
“Fordi han tror du er ansvarlig for at jeg sluttet å snakke med ham.”
Mathieu kjente noe trekke seg sammen i brystet.
Claire hadde kjent Laurent siden hun var tenåring. I løpet av Mathieus siste tjenesteår, da parsamtalene deres var redusert til noen forsiktige setninger, hadde hun begynt å drikke kaffe med Laurent.
“Ingenting skjedde,” sa hun umiddelbart.
“Jeg sa ingenting.”
“Men jeg ser ansiktet ditt.”
“Da fortell meg.”
Claire inspira.
“Jeg var alene.” Laurent lyttet til meg. Så begynte han å forestille seg at det kunne være noe annet. Jeg kuttet det kort. Han var sint på deg.
“Og i dag, da han ydmyket meg?”
“Jeg var rasende på ham. Og mot deg.
“Mot meg?”
“Fordi da han kom, fulgte du hele rommet…” Bortsett fra meg.
Stillheten ble smertefull.
Mathieu mumlet endelig:
“Jeg ser på deg nå.”
Claire smilte trist.
“Da har kanskje ikke denne dagen vært helt ubrukelig.
Dagen etter dro Mathieu for å møte Hélène Arnaud, visepresident for kommunefellesskapet med ansvar for utstyr og sivil sikkerhet.
Han forklarte ham bare hva han hadde sett.
Hélène bekreftet at overføringsforespørselen aldri hadde blitt validert. Claire hadde allerede kommet for å rapportere mistenkelige forbindelser til kontoen sin.
På vei tilbake følte Mathieu en merkelig stolthet.
Claire ventet ikke på at han skulle løse problemet hennes.
Hun ordnet det selv.
Noen dager senere fant IT-spesialistene tre uautoriserte tilkoblinger fra en delt datamaskin i et administrativt møterom.
Så ble satellittterminalen funnet.
Han var i kjøretøyet som Laurent brukte.
Men det var warrant officer Lucas Marin som hadde plukket den opp.
Laurent hadde fortalt ham at overføringen var validert.
Dokumentet så ut til å indikere dette.
Bortsett fra at han ikke var det.
Enda merkeligere, noen hadde forfalsket Claires håndskrevne signatur på et inventarkort.
Mathieu kjente straks sin gamle instinkt våkne tilbake.
Søk. Krysser tidsplaner. Spør Mireille. Sjekk tilgangen.
Denne gangen så han på Claire.
“Du burde snakke med Helene om det.”
Claire stirret på ham.
“Du vil ikke dra og se Mireille selv?”
“Jeg dør etter det.”
Hun brast ut i latter.
Det var første gang på flere uker.
“Hvorfor gjør du det ikke da?”
“Fordi denne filen er din.”
Claire ristet forsiktig på hodet.
“Vår.”
Dette enkle ordet ble værende hos ham lenge.
Påfølgende lørdag dro de ut på en spasertur langs bredden av Fier.
Midt på stien stoppet Claire.
“Det er noe annet jeg må fortelle deg.” I løpet av ditt siste år i marinen holdt jeg på å slutte.
Mathieu så på elven.
“Forlate meg?”
“Ja.”
“Hvorfor gjorde du det ikke?”
Claires øyne var fuktige.
“Fordi en dag ringte du meg fra et sted du ikke kunne si noe om.” Du hadde 4 minutter. Du spurte meg om tomatene mine overlevde varmen.
Mathieu husket det.
“Jeg trodde du fortsatt tenkte på meg,” fortsatte hun. Men jeg forsto senere at du kjente alle detaljene i livet mitt uten noen gang å slippe meg inn i ditt.
“Jeg kunne ikke snakke om jobben min.
“Jeg spurte deg ikke om det. Jeg ville vite hvordan du følte det.
For Mathieu var det vanskeligere å uttale følgende setning enn mange ting gjort i uniform.
“Jeg var redd for å dra tilbake.
Claire forble urørlig.
“Hvorfor?”
“Fordi hver gang jeg kom tilbake, ventet alle på at jeg skulle være mannen som hadde dratt. Og jeg var det aldri helt.
Så, for første gang, snakket han virkelig til henne.
Ikke operasjoner.
Men tomhet etter gudstjenesten. Vanen med å stå opp før daggry. Skylden over noen ganger å føle seg ubrukelig når ingen trengte ham. Det nesten sykelige behovet for å fikse noe så snart han følte at hans eget liv gled bort fra ham.
Claire søkte ingen løsning.
Hun tok bare hånden hans.
