“Mathieu, vær så snill…” Gjør ingenting.
Iskremen rant gjennom håret hennes, trengte under kragen på skjorten og falt i store rosa dråper på flisgulvet i Chamois, en brasserie i Thônes hvor omtrent tretti personer spiste lunsj på den tiden.
Ingen sa noe lenger.
Mireille, servitøren, sto urørlig med kaffekannen i hånden. En håndverker la sakte fra seg gaffelen. To videregående elever sluttet til og med å se på telefonene sine.
Bare Laurent Vasseur lo.
Som 46-åring hadde sjefen for den lokale brigaden den spesielle selvtilliten til menn vant til å se andre se ned.
“Så, mekanikeren?” Frisker det opp ideene dine?
Noen få kunder smilte flau.
Mathieu rørte seg ikke.
I 14 år tjenestegjorde han i marinekommandoene. Han hadde forlatt den franske marinen tre år tidligere med bare ett ønske: å bo et sted hvor ingen ville spørre ham hva han hadde sett, eller hva han hadde gjort.
I Thônes var han kjent som den diskrete fyren som restaurerte gamle 4×4-er i et verksted utenfor landsbyen.
Ingen visste egentlig at han hadde kommandert menn.
Laurent enda mindre.
Mathieu kunne ha satt ham ned før han rakk å sette glasset ned. Han la allerede merke til det skjøre venstre kneet, dårlig vektfordeling, armen for langt fra kroppen.
Men han gjorde ingenting.
For han visste én ting Laurent ikke visste: noen ganger var det akkurat det motstanderen forventet å reagere for raskt.
Mathieu tok et håndkle og tørket rolig ansiktet.
Claire virket avslappet.
Denne lettelsen gjorde mer vondt enn ydmykelsen.
Så så Mathieu ut av vinduet.
Laurents tjenestebil sto parkert foran bryggeriet. På baksetet, halvveis skjult under en jakke, lå en liten vanntett svart stresskoffert.
Mathieu kjente denne modellen perfekt.
To uker tidligere hadde han installert tre av dem i kjøretøy beregnet for vinterredningssystemet i sektoren. De inneholdt satellittkommunikasjonsterminaler finansiert av regionale subsidier for tiltak i fjellområder hvor telefonnettet var i ferd med å forsvinne.
Ett av disse flyene hadde vært savnet i 3 dager.
Mathieu la fra seg servietten.
Og smiler.
Laurent sluttet å le.
“Hva får deg til å smile?”
“Ingenting.
For første gang virket gendarmen ukomfortabel.
Da han forlot rommet noen minutter senere, gikk Mathieu forbi Mireille.
Hun rakte ham en ren klut.
“For skjorten din.”
“Takk.”
Hun nølte.
“Beklager.
“Det var ikke du som helte glasset.”
Mireille kastet et blikk på Laurent.
“Nei. Men noen ganger er det å se på uten å si noe veldig likt å delta.
Mathieu observerte den seksti år gamle gutten.
“Han kom alene?”
Hun forsto umiddelbart hva han snakket om.
“Laurent, ja. Men bilen var allerede der i morges. Det var adjutant Marin som ledet det.
Mathieu stoppet.
“Er du sikker på det?”
“Jeg har servert kaffe her i 28 år. Jeg vet hvordan jeg kjenner igjen folks biler før jeg kjenner igjen ansiktene deres.
Så la hun til:
“Og uansett hva du tror du har sett i den bilen, ikke være for rask med å bestemme hva det betyr.”
På parkeringsplassen var Claire allerede på vei mot bilen deres.
“Jeg beklager,” sa hun.
“Av hva?”
“Du vet veldig godt.
“Nei. Forklar meg hvorfor kona mi ba meg la meg ydmyke foran 30 personer.
Claire så bort.
“Fordi Laurent ville ha en reaksjon.
“Jeg forsto det.
“Og fordi jeg var redd for din.”
Mathieu forble taus.
Claire klemte vesken sin inntil seg.
“Da han kom inn, forandret du deg.” Ansiktet ditt, måten du ser på rommet… Du blir denne mannen jeg ikke kjenner igjen.
“Jeg har aldri skremt deg.
“Det er ikke du som skremmer meg. Det er stedet hvor du går inn i deg selv.
De kom tilbake uten å si et ord.
Huset deres lå i enden av en liten vei, mellom grantrærne og de første relieffene av Aravis. Mathieu gikk rett til studioet sitt.
Så stoppet han foran en gammel demontert Land Rover.
Claire hadde rett.
Når noe ble vanskelig, kom han hit.
Han ringte Benoît Marchand, en tekniker fra Annecy som vedlikeholdt kommunikasjonsutstyret til fjellredningen.
— Terminalen som har forsvunnet, den hvis nummer ender på 4187… Fant du ham?
“Nei. Hvorfor?
“Jeg kan ha sett kofferten hans i et gendarmerikjøretøy.”
En stillhet fulgte.
“Mathieu… Jeg oppdaget også noe. En overføringsforespørsel finnes i systemet.
“Validert av hvem?”
— Per person. Valideringen er tom.
“Hvem skapte den?”
Benedict nølte.
— Claires konto.
Mathieu la på noen minutter senere med tungt hjerte.
Da han kom inn på kjøkkenet, satt Claire og kuttet epler.
“Benoit fortalte meg om overføringsforespørselen.
Kniven stoppet.
“Du visste om det.
“Ja.”
“Kontoen din er brukt.
“Ja.”
“Var det deg?”
Claire la fra seg kniven.
“Nei.
“Jeg tror deg.”
Hun så brått opp.
“Tror du meg?”
“Ja.”
Dette svaret virket nesten mer opprørt enn en anklage.
Claire s’assit.
Hun arbeidet i administrasjonsavdelingen i kommunefellesskapet, hovedsakelig med offentlige anskaffelser, subsidier og utstyrsforvaltning.
